Ville vekster

Et av de faste innslagene til mange tradisjonelle norske middager, er rørte tyttebær. Det karakteristiske syrlige bæret er et ypperlig innslag til viltretter, eller i den urnorske desserten trollkrem. Innholdet av benzosyre i tyttebær gir den syrlige, beske smaken, og gjør at bærene har en lengre holdbarhet. Tyttebær vokser vilt i store deler av Norge, og trives best på næringsfattig og sur jord i skog. Bærene kan gjerne brukes i saft, i bakverk, samt i desserter. Det viltvoksende bæret er også veldig dekorativ, og kan fint brukes som garnityr for å gi retten litt farge.

Rogn finnes stort sett i skog og skogkanter over hele landet, og er mest vanlig å bruke til gele. Historisk sett ble nye årsskudd av rogn brukt som mat i nødstider, men den umiddelbare smaken gjorde derimot at man måtte være svært så sulten for å kunne spise det i mengder. Friske rognebær har en altfor syrlig smak til å kunne spises vanlig, men dersom man fryser de vil smaken mildne til. Rognebær brukes her til lands mest til syltetøy, eller som smakstilsetter i alkoholholdige drikker som vin og likør.

Mot starten av høsten er kreklingplantene fulle av svartglinsende bær som fint kan plukkes med i samme slengen som man er ute og høster blåbær. Kreklingen har en syrlig og saftig smak, og ble før i tiden bruk som en tørsteslukker for fjellvandrere som var ute på tur. Den ville veksten er utbredt i lavlandet og kyststrøk i Norge, og vokser på torvmyr i lyngmark og myr, og i bjørke- og furuskoger. Selv om kreklingen ikke har like mye sødme og aroma som andre bær, er den god å bruke i ulike retter, eller som ingrediens i saft og vin. Krekling har også vært mye brukt som brennevinskrydder. Krekling har i likhet med tyttebær svært god holdbarhet, og man kan ofte plukke fjorårets avling når snøen smelter om våren.