Etter gammel samisk tradisjon har omtrent hele reinsdyret blitt brukt, og dersom man bestiller direkte fra slakteri eller spesialforretning er det fullt mulig å etterspørre andre stykningsdeler som ikke nødvendigvis er av det tradisjonelle slaget.
Det er lite man kan betegne som så norsk og tradisjonsrik mat som reinsdyrkjøtt. Ved å ha en diett bestående kun av det en finner i naturen på fjell og vidde får reinsdyrene en unik smak, og reinsdyrkjøtt regnes som noe av det mest eksklusive man får av råvarer i Norge. Kjøttet er også særdeles magert, og næringsinnholdet kan måle seg med det fra fisk og sjømat. Kjøttkvaliteten er på sitt beste om høsten, etter at reinen har brukt sommeren på å feite seg opp på beite. Reinen skiller seg ut ved å kun ernære seg på naturlige vekster som lav, lyng, urter og bær, og har i tillegg dobbelt så høye verdier av enkelte næringsstoff som andre typer kjøtt. Reinen er veldig aktiv da den går året rundt fritt i naturen, og mosjonen bidrar til at musklene får mer smak. Ved hjelp av mørning etter slakt vil kjøttet bli enda saftigere, og reinsdyr kan nytes i kombinasjon med høstens smaker.
I tillegg til å være et veldig smakfullt og sunt alternativ på kjøkkenbenken, er reinen også en allsidig kilde til matlaging. Reindriftsamer har historisk sett alltid brukt hele dyret, og alt fra skinn til magesekk har kommet til nytte. Selv om forbrukere flest ikke har tilgang på hele slakt slik reindriftsamene har, er det likevel gode muligheter til å få de ulike stykningsdelene på bestilling hos slakteri og spesialforretning. Fersk reinsdyrkjøtt er tilgjengelig fra tidlig høst og frem til over nyttår, men det er også fullt mulig å få gode måltid ut av fryst kjøtt ellers i året. Det høye innholdet med antioksidanter gjør at reinsdyrkjøtt har bedre holdbarhet under fryselagring enn eksempelvis storfe og svin, men det er uansett lite som kan måle seg med råvaren når den er i sesong. Kjøtt fra reinsdyr er like godt egnet i tradisjonelle retter som i moderne matlaging, slik som den samiske suppen biðus, eller carpaccio med reinsdyrfilet. Reinsdyrkjøtt er smakfullt og lekkert, og trenger ikke mer enn riktig tilberedning og noen gode råvarer for å bli til et riktig festmåltid.
Uansett hvorvidt man speker, røker eller helsteker reinsdyrlår vil den milde og karakteristiske viltsmaken komme frem
Reinsdyrlår er et av de største stykningsdelene på dyret, og kan spekes helt eller deles inn i en rekke mindre stykker som flatbiff, mørbrad, skank, og stek. Uansett hvorvidt man speker, røker eller helsteker det vil den milde og karakteristiske viltsmaken komme frem, og reinsdyrlåret anses som en veldig eksklusiv råvare. Stykket kan stekes sous vide eller i ovn, og er perfekt dersom man ønsker et måltid som kan mette mange.
Ribbein av reinsdyr kan gjerne legges på grillen
Reinsdyrside er kjøtt som gjerne krever litt lengre tilberedningstid, og brukes vanligvis til reinsdyrhakk og produksjonskjøtt. Det er dog veldig mulig å bruke reinsdyrsiden til koke- og grytekjøtt. Trekk kjøttet i minst et par timer til kjøttet er så mørt at det slipper beina, og det kan gjerne brukes i tradisjonelle retter. Voksne dyr trenger litt lengre koketid, så kjøtt fra disse kan gjerne stå enda litt lengre. Man kan også skjære ribbeina av enkeltvis og grille de fort på moderat varme.
Indrefilet fra reinsdyr er ypperlig til carpaccio
Reinsdyrsadel er det bakerste stykket av reinsdyrets rygg, og består av indrefilet og ytrefilet. Det er fullt mulig å få tak i en hel tosidig sadel, men dette krever noe mer tilberedning. Sadelen kan også videre deles inn i ytrefilet og indrefilet. Indrefileten er noe av det møreste på dyret, og ytrefileten kan brukes til carpaccio eller gravet kjøtt så vel som til biff. Det fremste partiet på kamstykket er entrecôten, og har en litt større fettfordeling enn resten av dyret. Dersom man skjærer hele sadelen i skiver får man reinsdyrkoteletter.
Hjertet kan spekes, røkes eller stekes, og kun fantasien setter grensene for hva man kan ha til tilbehør
Reinsdyrhjerte er for mange det aller beste man kan få fra dyret, og er såpass smakfullt at det knapt trenger tilbehør. Hjertet kan spekes, røkes eller stekes, og kun fantasien setter grensene for hva man kan ha til tilbehør. Det er en hårfin grense for hva slags varmebehandling hjerte tåler: dersom det brukes i viltgryte kan det gjerne putre lenge, men hvis det skal anvendes som biffkjøtt er det uhyre viktig å ikke overdrive stekingen. Hjertet har også flere hulrom som kan fylles med stuffing, og er like godt som varmrett som til pålegg.
Reinsdyrblod er en uutnyttet råvare med stort potensiale
Reinsdyrblod har lenge vært en del av samisk mattradisjon, og i likhet med andre dyreslakt før i tiden ble blodet tatt vare på og brukt til matlaging så man ikke skulle kunne utnytte mest mulig av dyret. Nå om dagen er ikke blod like vanlig på menyen, men det er en råvare med stort potensiale. Blod er fettfattig, næringsrikt og billig, og har også en veldig god smak. Blodkubb, blodpølse, blodpudding og blodpannekaker er alle retter hvor reinsdyrblod kan brukes, og det er også mulig å bruke blod til produksjonskjøtt.
Margbein av reinsdyr er en selvskreven ingrediens i den tradisjonelle samiske retten bidos
Margbein fra reinsdyr er tradisjonelt mye brukt i samisk matlaging, og er regnet som en skikkelig delikatesse. Margbeina kokes sammen med kjøtt, og serveres som en del av den samiske tradisjonsretten bidos. Det er også mulig, og absolutt anbefalt, å gratinere margbein. Margen kan også med fordel brukes i stuinger og kraft, eller enkelt serveres på toppen av godt ristet brød med tilbehør. Dersom man koker kraft og lager buljong av margbein kan dette fryses, og man har da god og smaksrik kraft klar til mange måltider ved en senere anledning.
Bog av reinsdyr kan fint brukes til tradisjonelt reinsdyrskav, og er ypperlig som grytekjøtt.
Reinsdyrbog regnes ofte som kokekjøtt da det har mye bindevev, men kan også beines ut og surres til reinsdyrstek. Bogen er det vi kaller forbena og skulderen på dyret, og kan langtidsstekes eller deles opp og brukes til grytekjøtt og kjøttdeig. Man kan også bruke bogkjøtt fra reinsdyr til reinsdyrskav. Reinsdyrskav, også kalt finnbiff, er tynne skiver av reinsdyrkjøtt. Vanligvis stekes reinsdyrskav halvtint for å få best mulig resultat, og kjøttet kan brukes i alt fra lette lunsjretter til mer kraftige gryter.
Reinsdyrnakke kan fint brukes i oppskrifter som er beregnet for lammekjøtt.
Reinsdyrnakke er klassisk kokekjøtt med mye bindevev, og egner seg derfor til langtidssteking. Reinsdyrnakke kan fint brukes i oppskrifter som er myntet på lammekjøtt med ben, så lenge man beregner noe lengre tilberedningstid. Man kan også lage kjøttdeig av nakkekjøttet, populært kalt reinsdyrhakk. Kokekjøtt fra rein brukes mye i samiske gryter og supper, og bidos er en tradisjonsrik favoritt der nakkekjøttet kommer til sin fulle rett.
Fra hodet får man reinsdyrtunge, en ekte norsk delikatesse!
Reinsdyrhode er et av de mer uvanlige stykningsdelene fra reinen, men har i årevis blitt anvendt i samisk matlaging. Hodet blir tilberedt noe likt smalahove, men forskjellen er at her blir ikke hodet saltet først. Litt mer vanlig, og også regnet som en ekte norsk delikatesse, er reinsdyrtunge. I likhet med tunger fra andre dyr så kan den trekkes i kokende vann og brukes til pålegg og forretter, men det er også populært å tørke tungen. Tungen er en muskel som reinsdyret har brukt mye, og gir derfor igjen veldig smakfullt og mørt kjøtt dersom man tilbereder det riktig.
Kje kan i de fleste sammenhenger brukes på samme måte som lammekjøtt, da stykningsdelene er omtrent de samme. Smaken av kje er det som utgjør den største forskjellen, men for mange er det nettopp smaken av geit som gjør kjøttet såpass herlig å bruke i matlaging.
Det er ikke så vanlig her til lands å kokkelere geitekjøtt på kjøkkenet, men heldigvis har flere i de siste årene fått øynene opp for denne glemte matskatten. Geit, da hovedsakelig unge dyr med betegnelsen kje, har sin sesong om våren, og blir av stadig flere omfavnet som en norsk delikatesse. Vanligvis driver gårder med geitemelkproduksjon, men grunnet lav etterspørsel for kjøttet har det resultert i at mye geiteslakt kastes som biprodukt i stedet for å brukes til matlaging. Mange av hanndyrene avlives rett etter fødsel da de ikke vil produsere melk, og dermed ikke anses som økonomisk forsvarlig å ale opp. Ved å spise mer kjekjøtt bidrar man da til at færre dyr slaktes unødig, samtidig som man får fantastisk kjøtt med mild og delikat smak.
Både unge og voksne geiter kan spises, men i likhet med lam og sau så er kje noe mer ettertraktet da smaken er mildere og tilberedningstiden kortere enn hos eldre dyr. Dette er imidlertid ingen hindring for å bruke både geit og kje til matlaging, da man ved rett tilberedning kan transformere de fleste stykningsdelene til noe herlig på tallerkenen. Geit og kje går fritt store deler av året på beite, og har en diett bestående av gress, busker og kratt. Kje fôres også med melk, og den lave alderen og melkefôringen gjør at kjøttet blir mildt og mørt. Det er også magrere kjøtt enn lam, og av rimelig pris siden etterspørselen ennå er såpass lav.
Det er fullt mulig, og ikke minst spennende, å lage fenalår av kje
Lår av kje er uten tvil potensiale til festmat, og man kan steke det helt eller skjære i mindre stykker. Låret krever helst god tid og lav temperatur, og kan også legges på grillen hvis ønskelig. Dette er den mest kjøttfulle delen av dyret, og kan gjerne gis en fin stekeskorpe for så å langtidsstekes i ovnen. Det er også mulig å prøve seg på å speke kjelår på samme måte som fenalår.
Rimelig og smakfullt kvalitetskjøtt
Side av kje er en av de mer rimelige stykningsdelene, og minst like smakfull som resten av dyret. Ribbeina har en del fett som fungerer som en naturlig smaksforsterker for kjøttet, og er ypperlig å marinere og legge på grillen. Slagsiden er den nedre bakre delen av siden, og er forlengelsen av ribben. Av denne kan man lage kjerull, eller fylle med kvernet kjøtt og grønt.
Carré av kje er et godt valg dersom man ønsker å imponere på kjøkkenet
Sadel er det stykket fra låret og frem til ribbeina på geita, og kan fås både med og uten kam. Dersom man får begge så kalles det kjerygg. På innsiden av sadelen ligger indrefiletene, og disse kan det lønne seg å fjerne før man skal helsteke ettersom kjøttet har ulik tekstur og dermed bør stekes forskjellig. Dersom man bener ut sadelen og deretter surrer den sammen, får man en baron med et fint fettlokk på utsiden. Carrè av kje er ryggstykket med ribben på, og er et godt valg dersom man ønsker å imponere på kjøkkenet. Det er også mulig å surre sammen ryggstykket med ben til en krone, eller skjære i koteletter.
Med litt tålmodighet og gode ingredienser kan bog av kje transformeres til de herligste måltider
Kjebog har et stort bruksområde som ofte ikke blir utnyttet til det fulle. Bogen er det vi kaller forbena og skulderen på dyret, og kan enten stekes hel i ovnen eller benes ut og brukes i gryter og frikassé. Kjøttet fra bogen er i utgangspunktet ikke så mørt, men vil med litt tålmodighet og gode ingredienser resultere i et av de herligste måltidene en kan tenke seg. Det er ypperlig kjøtt å bresere, og kan også slow cookes på grill.
Nakke av kje egner seg ypperlig til langtidssteking
Nakke og bryst av kje trenger en del tilberedningstid for å bli mørt, og bør helst trekke så lenge at kjøttet slipper beina. Kjøttet inneholder ben og en del fett marmorert i kjøttet, og i kontakt med varme vil det gi kjøttet den saftige, herlige smaken. Kjøttet fra bryststykket er ganske tynt, og blir utvilsomt best ved langtidssteking. Det er også mulig å bruke deler av nakken til rull.
En kalkun har gjennomsnittlig vekt på cirka 6 kg ferdig slaktet, og gir rikelig med mat. Det er mest vanlig å steke kalkun hel og bruke innmaten til koking av kraft, men det er også mulig å få stykningsdeler.
I likhet med kylling er kalkun godt og magert hvitt kjøtt, og forbindes av nordmenn flest med festmiddager til jul og nyttår. Kalkunen er et særdeles allsidig kjøttslag, og den milde smaken passer til de fleste urter og krydder. Helstekt kalkun med stuffing er som oftest å regne som et festmåltid kun forbeholdt høytider, og spesielt til den amerikanske feiringen av Thanksgiving. Som regel krever hel kalkun en del tid, både til forberedelse og steking, men vil med riktig tilberedning føles verdt strevet. Det er også mulighet for å få tak i stykningsdeler fra kalkun dersom et helt slakt blir litt mye å bryne seg på, og ettersom stykningsdelene krever ulik steketid så kan det ofte lønne seg å steke stykkene hver for seg.
Kalkunen kom til Norge allerede på 1700-tallet, men ble ikke en gjenganger på kjøkkenet før slutten på 1960-tallet. Helstekt kalkun var noe forbeholdt overklassen, og banale fabeldyr-retter som kalkun med påsydd pattegrishode var festmat ment for å vise overflod til gjester som kom farende. I takt med tidens forandringer er også kalkunen transformert til noe mer hverdagslig og tilgjengelig, og det produseres i dag rikelig med kalkun på gårder rundt om i Norge. Kalkunen er magrere og mer utsatt for å bli tørr ved steking, som igjen fører til at steketermometer er å foretrekke. Dersom man legger kalkunen i saltlake før tilberedning økes også sjansen for å få et saftig og smakfullt stykke.
Kalkunlår kan brukes både til stek og grytekjøtt
Kalkunlår har en litt annen tekstur enn brystfilet, og tåler derfor steking mye bedre. På lårene kan man beholde skinnet og ovnsbake de, og man kan også fylle de med stuffing og så koke kraft av benrestene. Overlårene er de mest kjøttfulle, og kan gjerne brukes alene som stek. Det er også fullt mulig å skjære kjøttet løs fra benet og bruke til grytekjøtt.
Kalkunvinge kan brukes både til koking av kraft og som grillmat
Kalkunvinge selges ikke i vanlige butikker, og brukes mest til koking av kraft i dagligdagse kjøkken. Det er dog fullt mulig å anvende denne stykningsdelen til matretter. Dersom man deler hele vingen kan øvre del av vingeleddet brukes til kraft, mens mellomste ledd kan krydres og grilles. Kjøtt som beines ut fra leddet kan brukes i kjøttdeig og lignende produksjonskjøtt, så man får brukt så mye som mulig fra dyret.
Kalkunlever kan brukes både som middagsrett så vel som i sandwicher
Kalkunlever er i likhet med kyllinglever merkverdig mildere i smaken enn lever fra svin og storfe, og egner seg godt i matlaging. Lever kan brukes både som middagsrett så vel som i sandwicher, og er også god til paté.
Kalkunfilet er ypperlig til langtidssteking
Kalkunfilet er den største delen fra slaktet, og deles vanligvis i to før den selges videre til forbruker. Kalkunfilet kan fås både med og uten skinn, og er god å langtidssteke i ovn. Dersom man har filet med skinn er det godt å fylle urter, stuffing og fett på undersiden slik at smakene settes seg under tilberedning. Fileten kan også skjæres i mindre biter og stekes som biffer eller strimler.
Det er få typer kjøtt her til lands som er like populære som kylling, og det er forståelig hvorfor. Den milde, gode smaken og det magre kjøttet gjør den spesielt ettertraktet på middagstallerkenen.
Nesten alle typer tilbehør og krydder kan gå til kylling, og man kan bruke alt fra filet til skrott. Enten det er hel kylling som langstekes i ovn, eller fileter som legges raskt på grillen, blir som regel resultatet godt så lenge man passer på temperaturen. Ved feil tilberedning kan det potensielt saftige og smakfulle kjøttet fort bli tørt og traust, og det er derfor lurt å bruke steketermometer. Selv om kyllinger ikke er de mest voldsomme i størrelsen, er det fullt mulig å få mat til mange ut av et helt slakt. Vanligvis er vekten per hele kylling på omtrent et kilo, men noen kan bli opptil 3,5 kg store.
En av de mange fordelene med kylling er at kjøttet er populært over hele verden, og man har derfor et hav av ulike mattradisjoner å kunne bryne seg på. Kyllingen passer hånd i hanske med de fleste typer frukt og grønnsaker, og både hel kylling samt de fleste stykningsdelene kan anvendes. Majoriteten er godt vant med å bruke fileten, men dette er langt fra den eneste smakfulle delen av kyllingen. Bryst, filet, vinge, lår, hjerte og lever kan alle transformeres til de herligste retter, og skroget kan etterpå kokes til en nydelig kraft.
Kyllingvinger kan både paneres og friteres, eller bare stekes med en god marinade
Kyllingvinger er den midtre delen av vingen på kyllingen, og er ypperlig som snacks. Vingene fungerer godt som fingermat eller til moderne tapas, og funker også som ventemat for de mer utålmodige middagsgjestene. Kyllingvinger er ofte billige, og kan både paneres, friteres, eller bare stekes med en god marinade for så å bli servert med enkelt tilbehør.
Lever kan brukes både som middagsrett så vel som i sandwicher, og er også god til paté
Kyllinglever er i likhet med lever fra andre dyr ansett som en delikatesse i store deler av verden, og er ypperlig å prøve seg på dersom man synes lever fra svin og storfe smaker litt voldsomt. Kyllingleveren er mild på smak og lettere å håndtere enn annen lever, og ikke minst en rimelig råvare. Lever kan brukes både som middagsrett så vel som i sandwicher, og er også god til paté.
Kyllinghjerter er smakfulle og rimelige, og er en spennende måte å bruke hele dyret på
Kyllinghjerte er ikke noe man ofte finner i nordmenns kjøkken, men er et utrolig godt stykke kjøtt som dessverre ikke blir brukt til sitt potensiale. Hjertene er gode på smak, næringsrike, og ofte veldig billige på pris, og er en god måte å få brukt alt fra slaktet. Kyllinghjertene har samme kvalitetene som resten av kyllingen, men er enda mer smakfulle og proteinrike. Kyllinghjerter er ofte å få hos spesialforretninger og butikker med godt utvalg, og det er også fullt mulig å etterspørre hos produsenter.
Kyllinglår er rimelig og smakfullt kjøtt fra fjærkre, og anses som kokkenes favoritt
Kyllinglår kan brukes slik det er eller deles i to ved leddet. Det blir da kyllingklubber og overlår. Klubbene egner seg best til å steke, men overlårene kan også anvendes til kokte retter. Kyllinglåret er mer fettholdig enn kyllingfilet, og kan derfor behandles noe tøffere uten å bli tørt. Noen kokker mener kyllinglåret er bedre enn brystet, da det ofte er lettere å få saftig og billigere på pris.
Magert og smakfullt
Kyllingfilet er et bryststykke uten skinn og bein, og er det mest vanlige å bruke i matlaging. Fileten kan både helstekes eller skjæres i mindre biter for gryter og wok, og er ypperlig til de fleste sorter krydder og smaker. Kyllingbryst er det samme som filet men denne betegnelsen innebærer både skinn og vingeben. Ettersom skinnet er med er fettandelen noe høyere enn hos kyllingfilet. Kyllingbryst kan enkelt stekes i ovn eller på grill, gjerne med en smakstilsetning under skinnet.
Høne er best å koke hel for å kunne lage den herlige smakfulle kraften, og samtidig få mørt og godt kjøtt som kan brukes til så mangt innen matlaging. Innmaten renskes ut og høna skylles godt, før den så plasseres i en kjele med litt krydder og grønnsaker. Etter å ha kokt i noen timer vil kjøttet slippe fra benet, og man har da herlig kraft og mengdevis med godt mørt kjøtt som bare venter på å få vist sitt potensiale på tallerkenen.
På tross av en utrolig høy bestand med høner her i landet vårt, er denne typen kjøtt bemerkelsesverdig dårlig representert på matbordet i de norske hjem. Høner slutter oftest å produsere egg etter et drøyt år, og i stedet for å havne på matbordet i form av nydelige måltid blir høns gasset i hjel og brukt til industriavfall. Høna har blitt utkonkurrert av kylling da dette krever mye mindre tilberedningstid, og etterspørselen har deretter stupt. Det er imidlertid et miljøskifte på gang: sakte men sikkert er høna på retur inn i butikkene! Flere og flere produsenter tar inn høne i sortimentet sitt, og det skrives til stadighet om at hønsefrikassé er på vei inn i varmen igjen.
Hovedgrunnen til at høna har blitt såpass lite brukt innen matlaging er at den rett og slett tar litt tid. Hønsekjøtt må gjerne kokes i et par timer, men man får til gjengjeld herlig smakfullt kjøtt og kraft i mengdevis for en særdeles billig penge. Prøv den klassiske franske retten coq au vin, eller bruk kokt hønsekjøtt i wraps og ramen. Dersom man har en søndag inne i dårlig vær er det også en gylden anledning til å prøve helstekt høne. Når man tar i betraktning hvor mye mat man får ut av å koke en høne i et par timer er det lite å si på tidsaspektet, Den dag i dag slaktes det unge høner med en gjennomsnittlig vekt på et kilo, og hver av disse kan gi middag til tre eller fire personer. Både høne og hane kan bli til middagsmat, og vil på denne måten bli satt mer pris på etter god eggetjeneste enn om man bruker de i sement.
Elgkjøtt kan deles opp i ulike stykningsdeler, hvorav hver del har ulike egenskaper og karakteristikk. Muskeloppbyggingen ligner noe på den til storfe, og man kan derfor dele inn dyret i samme kategorier.
Skogens konge er også en vinner på kjøkkenet! Elg er det største pattedyret i norsk landskap, og er også en kilde til mye god mat. Med en størrelse på opptil 600 kg per dyr får man rikelig med kjøtt, og det er langt magrere enn storfekjøtt. Om høsten går startskuddet av for jaktsesongen, og det er på denne tiden elgkjøttet er på sitt beste. Elgen brukes hele sommeren til å beite ute i det fri, og har en diett bestående av ville vekster som igjen setter det karakteristiske preget på kjøttet. Den herlige smaken av vilt gjør seg ypperlig med råvarer fra skogen som einebær, blåbær og sopp, og er tradisjonsmat så vel som potensiale til nye moderne retter.
I Norge er det mulig å kjøpe elg i spesialforretning og slakteri, og man kan også kjøpe privat fra jegere. Det er da viktig å finne ut av hvor gammelt dyret er, og hvilken stykningsdel man handler. Kjøttet fra eldre dyr smaker mer vilt, men dette er mulig å redusere dersom man legger kjøttstykkene i eddikvann før tilberedning. Noen deler av elgen er mørere enn andre, men kan mørnes etter slakt dersom omstendighetene egner seg for det. Her også gjelder regelen om minst 40 døgngrader. Man kan i prinsippet dele elgen i deler slik man deler storfe, og restekjøttet kan kvernes til elghakk.
Rundsteken bør helst få lov til å godgjøre seg lenge på svak varme for å oppnå best mulig smak
Rundstek er kjøtt fra dyrets lår og er bindevevsrikt kjøtt som egner seg til gryter og supper. Den er også god å langtidssteke som stek. Tidligere ble denne stykningsdelen omtalt som rundbiff, men dette var noe misvisende ettersom teksturen i kjøttet ikke har den samme egenskapene som eksempelvis ytrefilet og mørbrad. Rundsteken bør helst få lov til å godgjøre seg lenge på svak varme for å oppnå best mulig smak.
Lårtunge av elg er en ypperlig råvare, og blir blant enkelte sidestilt med indrefilet
Lårtunge er en stor muskel med mye bindevev, og passer derfor godt til langtidssteking. Lårtungen kan også brukes på samme måte som bankebiff, og drar fordel av å koke lenge med gode råvarer. Dersom man prøver steke lårtunge på samme måte som en biff kan resultatet bli noe seigt og taust kjøtt, så det er mye mer hensiktsmessig å bresere. Det er også en god råvare å bruke til graving, da gjerne med akevitt og einerbær.
Ved å langtidssteke flatbiff blir resultatet mørt og herlig kvalitetskjøtt
Flatbiff sitter på innsiden av låret på elgen, og utgjør det største stykket biff fra denne delen av dyret. Det er fullt mulig å helsteke flatbiffen, og her også er slow cooking en god fremgangsmåte for et mørt og herlig resultat. En liten del av flatbiffen kan være betraktelig mørere enn resten, og kan finnes dersom man følger de naturlige hinnene for så å skjære biffstykket. Restene fra flatbiffen kan gjerne strimles eller brukes til roastbiff.
Culotte er noe ukjent i norsk matlaging, men regnes i Danmark for å være en skikkelig delikatesse!
Culotte er det kjøttet som ligger over mørbraden på bakdelen av dyret, og er skåret av den tynne delen på bankekjøttet. Oftest blir culotte solgt med fettlokket på, og har i likhet med bankekjøttet mye bindevev som gjør den godt egnet til kokte retter og gryter. Dersom culotten er mørnet godt nok kan den anvendes som en liten stek. For å lykkes best mulig med culotte så bør en skjæres på tvers av kjøttfibrene. Culottesteken er ikke spesielt vanlig i Norge, men er mye brukt i Danmark der den regnes som en ordentlig delikatesse.
Bankekjøtt er rent og magert, og kan gjerne kose seg i flere timer i støpejernsgryta
Bankekjøtt er en stor muskel utgående fra låret som består av mye rent og magert kjøtt. Navnet kommer av at kjøttstykket ofte trenger en skikkelig omgang med hammeren for å få frem mørheten. Bankekjøttet egner seg best til koke- og grytekjøtt, og kan også brukes til karbonadedeig. Kjøttet er helt benfritt, og har ofte vært en del av de tradisjonelle søndagsmiddagene der god tid gir rom for å la kjøttet kose seg i varmen.
Mørbrad av elg passer ypperlig til sesongens grønnsaker som jordskokk og sopp
Mørbrad er en av filetene på elgen, og har derfor lite bindingsvev sammenlignet med andre stykningsdeler som brukes som kokekjøtt. På grunn av finfibret tekstur så tåler mørbraden litt høyere varme ved tilberedning, og kan også skjæres til flere biffstykker som grilles individuelt. Dersom man likevel er tilhenger av slow cook-metoden så blir mørbraden utrolig mør og saftig ved sous vide eller steking i mange timer.
Filetkam kan ved riktig tilberedning fungere ypperlig i samspill med salater så vel som til gravet kjøtt.
Filetkam er den bakre delen av ryggraden hos elgen, og kan deles opp i indrefilet og ytrefilet med ben. Kjøtt fra filetkam er ypperlig til stek og biffer, og benfri indre- og ytrefilet kan helstekes eller deles opp i mindre stykker som filet mignon og biffstykker. Kjøttet fra filetkam har stort bruksområde, og kan ved riktig tilberedning fungere i samspill med salater så vel som til gravet kjøtt.
Slagside egner seg godt til å marineres, og er ypperlig på grillen!
Slagside er den delen av bakre siden mot låret, og er helt uten ben. Slagsiden egner seg godt til å marineres, og blir best ved å grille raskt på høy varme slik at den serveres medium og medium-rare. Stykningsdelen kan skjæres opp i ulike parter som flankestek, rulleskinn og produksjonskjøtt. Rulleskinn brukes til å lage rullestek, mens flankesteken er anvendelig stykke som kan kombineres med så mangt. Flankesteken er smaksrik og fettfattig, og bør skjæres med fibrene for å få mest mulig mørhet.
Hjerte fra elg er en overraskende anvendelig delikatesse
Elghjerte er ikke noe man vanligvis forbinder med middagsmat, men kan med riktig tilberedning bli en skikkelig delikatesse! I likhet med hjortehjerte er elghjerte overraskende anvendelig, og kan både spekes, røkes og stekes. Tørket elghjerte er en tradisjonsrik smaksbombe, og blir stadig mer populært blant jaktinteresserte. Det er en hårfin grense for hva slags varmebehandling et hjerte tåler: dersom det brukes i viltgryte kan det gjerne putre lenge, men hvis det skal anvendes som biffkjøtt er det uhyre viktig å ikke overdrive stekingen. Hjertet har også flere hulrom som kan fylles med stuffing, og er like godt som varmrett som til pålegg.
Stykningsdeler som bryst og bibringe er fantastiske å bresere
Bryst eller bibringe er en stykningsdel fra sidekjøttet av elgen, og består av kjøtt med mye ben og sener. Kjøttet regnes hovedsakelig som kokekjøtt ettersom det krever lang tilberedning for å bli skikkelig mørt. Av bryststykket så kan man dele inn i mindre deler som brisket, ribs og skiver, samt at noe av restene kan brukes til produksjonskjøtt. Bryststykket er også mye anvendt til salting. Det er fullt mulig å bene ut bibringe og surre opp stykket til langtidssteking. I likhet med andre stykningsdeler som er kokekjøtt er bryst og bibringe særdeles gode ved bresering, og kan også ovnsbakes.
I samspill med umami-rike råvarer er margbeinet et fantastisk måltid som kan overraske de fleste
Margbein var lenge noe mange styrte unna når de skulle velge stykningsdeler, men etter noen profilerte kokker satte det på menyen på nittitallet fikk det en kulinarisk oppsving. Margbein er ofte rimelig priset og er enklere å tilberede enn de fleste tror. I samspill med umami-rike råvarer er margbeinet et fantastisk måltid som kan overraske de fleste. Margen kan også med fordel brukes i stuinger og kraft, eller enkelt serveres på toppen av godt ristet brød med tilbehør. Dersom man koker kraft og lager buljong av margbein kan dette fryses, og man har da god og smaksrik kraft klar til mange måltider ved en senere anledning.
Prøv langtidsstekt entrecôte av elg med sesongens grønnsaker
Entrecôtekam er den fremste delen av kamstykket, og kan enten fungere med ben som stek, eller skjæres ut fra benet og brukes til biff. Kjøttet kan stekes i helhet på grillen eller i en ovn, og vil med riktig tilberedning bli til et riktig så herlig måltid. Navnet entrecôte kommer fra det franske språket og betyr «mellom ribbeina», og er deler av en muskel som ikke brukes så altfor mye. For best mulig resultat bør entrecôten langtidsstekes, og kan gjerne serveres med tilbehør som sopp, savoykål og aspargesbønner.
Det er ingen hindring for å lage et skikkelig herremåltid ut av knoke
Skank, forknoke og bakknoke er deler av beina på elgen, og har flere forskjellige muskler samt en del ben. De er vanligvis mest brukt til kvernet kjøtt, men kan også skjæres i skiver. Skanken er kjent for å være det seigeste kjøttet på låret, men også noe av det mest smakfulle. I likhet med annet kokekjøtt så har knokene mye bindevev, og har i tillegg mer sener og ben som gjør dem mindre utbredt å bruke til matretter. Det er likevel ingen hindring for å lage et herremåltid ut av knoke, og det er også fullt mulig å lage kraft på beinet.
Bog er robust og rent kjøtt som blir mørt og kraftfullt ved langtidskoking
Bog fra elg regnes som kokekjøtt da det har mye bindevev. Kjøttet er robust og rent, og kan deles opp i en rekke mindre deler som bogskive, filet, biff, og produksjonskjøtt til kjøttdeig, pølser og lignende. Bog fra elg kan med fordel breseres da langtidskokingen gjør det tøffe kjøttet mørt og kraftfullt, og kraften kan kokes til en nydelig saus som akkompagnerer kjøttet ved servering.
La høyryggen kose seg i støpejernsgryta i lang tid, og server med høstens rotgrønnsaker
Høyrygg er den delen som sitter helt foran på ryggen til elgen, og er en av stykningsdelene som får best resultat dersom de braiseres. Høyryggen kan deles opp i høyrygg uten bein og filet, og har et stort bruksområde. Oftest får man høyrygg med ben, og kjøttet har mye bindevev som igjen gjør at tilberedningen vil ta tid for at kjøttet skal bli ordentlig mørt. Koker man kjøttet helt til det kan plukkes fra hverandre kan det brukes på samme måte som pulled pork, og man kan fint slappe av underveis i matlagingen mens høyryggen koser seg i støpejernsgryta.
Elgnakke er en undervurdert råvare som kan anvendes i tradisjonelle gryter så vel som i fredagstacoen
Elgnakke er kjøtt som har forholdsvis mye bindevev sammenlignet med andre stykningsdeler, og kan hovedsakelig brukes til produksjonskjøtt til kjøttdeig, pølser og lignende bearbeidede produkter. Det er derimot helt ypperlig å langtidskoke, og er en undervurdert råvare som kan anvendes i tradisjonelle gryter så vel som i fredagstacoen. Dersom man har god tid, er det helt ypperlig å lage plukknakke. Man tar da utgangspunkt i samme fremgangsmåte som med pulled pork, men lar det ligge enda lengre. Resultatet blir mørt, herlig marinert elgkjøtt som nærmest smelter på tunga.
Breserte elgkjaker med sesongens rotgrønnsaker er alltid en vinner på tallerkenen
Elgkjake er kjøtt fra kinnpartiet på elgen, og er en uoppdaget matskatt for mange. Mens oksekjaker har fått økt popularitet blant kulinarisk interesserte de siste årene, er det mange som ennå ikke har oppdaget at den samme stykningsdelen på elgen er minst like god. Kjake er bestillingsvare hos slakter eller spesialforretning, men dersom man etterspør skal det være fullt mulig å redde denne herligheten fra å havne i søpla. Prøv breserte elgkjaker i øl eller rødvin, og med friske urter og rotgrønnsaker er det en ordentlig vinner på tallerkenen.
Posjert elgtunge er særdeles smakfullt, og kan imponere selv den mest skeptiske matgjest.
Elgtunge er en absolutt delikatesse, og er definitivt en av de mer uvanlige delene på dyret som fortjener mer popularitet. Tilberedt på den rette måten kan tungen være porøs, mør og saftig, og er et godt alternativ dersom man ønsker å prøve noe litt utenom de tradisjonelle kjøttrettene. Kokt tunge er en tradisjonsrik rett som har funnet sin vei tilbake i det moderne kjøkken, og blir den dag i dag servert på flere restauranter. Posjert tunge er særdeles smakfullt, og kan imponere selv den mest skeptiske matgjest.
Hjortekjøtt kan deles opp i ulike stykningsdeler, hvorav hver del har ulike egenskaper og karakteristikk. Muskeloppbyggingen ligner noe på den til storfe, og man kan derfor dele inn dyret i samme kategorier.
Før var hjorten for det meste forbeholdt jaktsesongen, og viltkjøttet hørte høsten til. Den dag i dag er det derimot mulig å få hjort hele året, og oppdrettsfarmer leverer kjøtt av god kvalitet flere steder i landet. I likhet med annet viltkjøtt lever hjorten hovedsakelig fritt i naturen og spiser på beite i utmark. Om sommeren trekker hjorten opp i høyden, og spiser oppe på fjellbeite før den vender turen tilbake til lavlandet om høsten. I tillegg til busker og vekster er frukt, bær og grønnsaker favoritter hos hjorten, som har gjort den til noe uønsket i plantehager. Hjorten er den av viltdyrene som spiser mest allsidig, og kjøttet bærer preg av nærmest økologisk kost. Hjortekjøtt har mindre mettet fett enn bearbeidet kjøtt. Viltkjøttet regnes ikke som rødt kjøtt, da det er mye magrere og har et annet næringsinnhold enn storfe, svin og lam.
For stykningsdeler til hjorten kan man i utgangspunktet bruke samme betegnelser som på storfe. Hjorten er noe mindre i størrelse, men har noe samme muskeloppbygging og egenskaper. Hjortekjøttet egner seg til mørning, og hovedregelen er vanligvis 40 døgngrader dersom kjøttet er helt rent. Ettersom hjort er så magert er må varmebehandlingen skje gradvis, da for brå tilberedning kan gjøre kjøttet tørt og kjedelig. Ved riktig fremgangsmåte vil kjøttet ende opp med å bli herlig rosa i fargen. For den som liker kjøttet mer av det rå slaget er det også mulig å spise hjortekjøtt lite stekt. Flere kokker trekker også frem betydningen av å bruke riktig fett til vilt. Om man har det tilgjengelig, er fett fra viltdyr best å bruke til steking – hvis ikke er gjør selvfølgelig godt smør susen.
Rundsteken bør helst få lov til å godgjøre seg lenge på svak varme for å oppnå best mulig smak
Rundstek er kjøtt fra dyrets lår og er bindevevsrikt kjøtt som egner seg til gryter og supper. Den er også god å langtidssteke som stek. Tidligere ble denne stykningsdelen omtalt som rundbiff, men dette var noe misvisende ettersom teksturen i kjøttet ikke har den samme egenskapene som eksempelvis ytrefilet og mørbrad. Rundsteken bør helst få lov til å godgjøre seg lenge på svak varme for å oppnå best mulig smak.
Lårtunge av hjort er en god råvare å bruke til graving, da gjerne med akevitt og einerbær
Lårtunge er en stor muskel med mye bindevev, og passer derfor godt til langtidssteking. Lårtungen kan også brukes på samme måte som bankebiff, og drar fordel av å koke lenge med gode råvarer. Dersom man prøver steke lårtunge på samme måte som en biff kan resultatet bli noe seigt og taust kjøtt, så det er mye mer hensiktsmessig å bresere. Det er og en god råvare å bruke til graving, da gjerne med akevitt og einerbær.
Ved å langtidssteke flatbiff blir resultatet mørt og herlig kvalitetskjøtt
Flatbiff sitter på innsiden av låret på hjorten, og utgjør det største stykket biff fra denne delen av dyret. Det er fullt mulig å helsteke flatbiffen, og her også er slow cooking en god fremgangsmåte for et mørt og herlig resultat. En liten del av flatbiffen kan være betraktelig mørere enn resten, og kan finnes dersom man følger de naturlige hinnene for så å skjære biffstykket. Restene fra flatbiffen kan gjerne strimles eller brukes til roastbiff.
Culotte er noe ukjent i norsk matlaging, men regnes i Danmark som en skikkelig delikatesse!
Culotte er det kjøttet som ligger over mørbraden på bakdelen av dyret, og er skåret av den tynne delen på bankekjøttet. Oftest blir culotte solgt med fettlokket på, og har i likhet med bankekjøttet mye bindevev som gjør den godt egnet til kokte retter og gryter. Dersom culotten er mørnet godt nok kan den anvendes som en liten stek. For å lykkes best mulig med culotte så bør en skjæres på tvers av kjøttfibrene. Culottesteken er ikke spesielt vanlig i Norge, men er mye brukt i Danmark der den regnes som en ordentlig delikatesse.
Bankekjøtt er perfekt til søndagsmiddager der god tid gir rom for å la kjøttet kose seg i varmen.
Bankekjøtt er en stor muskel utgående fra låret som består av mye rent og magert kjøtt. Navnet kommer av at kjøttstykket ofte trenger en skikkelig omgang med hammeren for å få frem mørheten. Bankekjøttet egner seg best til koke- og grytekjøtt, og kan også brukes til karbonadedeig. Kjøttet er helt benfritt, og har ofte vært en del av de tradisjonelle søndagsmiddagene der god tid gir rom for å la kjøttet kose seg i varmen.
Helstekt mørbrad av hjort med sopp og plomme er en fortreffelig måte å starte høstsesongen på
Mørbrad er en av filetene på hjorten, og har derfor lite bindingsvev sammenlignet med andre stykningsdeler som brukes som kokekjøtt. På grunn av finfibret tekstur så tåler mørbraden litt høyere varme ved tilberedning, og kan også skjæres til flere biffstykker som grilles individuelt. Dersom man likevel er tilhenger av slow cook-metoden så blir mørbraden utrolig mør og saftig ved sous vide eller steking i mange timer.
Filetkam kan ved riktig tilberedning fungere i samspill med salater så vel som til gravet kjøtt
Filetkam er den bakre delen av ryggraden hos hjorten, og kan deles opp i dragebiff og indrefilet og ytrefilet med ben. Kjøtt fra filetkam er ypperlig til stek og biffer, og benfri indre- og ytrefilet kan helstekes eller deles opp i mindre stykker som filet mignon og biffstykker. Kjøttet fra filetkam har stort bruksområde, og kan ved riktig tilberedning fungere i samspill med salater så vel som til gravet kjøtt.
Slagside egner seg godt til å marineres, og er ypperlig på grillen!
Slagside er den delen av bakre siden mot låret, og er helt uten ben. Slagsiden egner seg godt til å marineres, og blir best ved å grille raskt på høy varme slik at den serveres medium og medium-rare. Stykningsdelen kan skjæres opp i ulike parter som flankestek, rulleskinn og produksjonskjøtt. Rulleskinn brukes til å lage rullestek, mens flankesteken er anvendelig stykke som kan kombineres med så mangt. Flankesteken er smaksrik og fettfattig, og bør skjæres med fibrene for å få mest mulig mørhet.
Piff opp den klassiske leverposteien med smaken av vilt
Hjortelever er absolutt verdt å prøve for de som ønsker å utvide smaksrepertoaret. Dersom man er litt skeptisk til den dominerende leversmaken kan det lønne seg å legge leveren i melk en liten stund før man starter kokkelere. Piff opp den klassiske leverposteien ved å bruke hjortelever, eller server den stekt med noe søtt og syrlig som eksempelvis karamellisert klementin. Kanskje en levergryte blir godt i de kalde høstmånedene?
Hjortehjerte kan med riktig tilberedning bli en skikkelig delikatesse
Hjortehjerte er ikke noe man vanligvis forbinder med middagsmat, men kan med riktig tilberedning bli en skikkelig delikatesse! Hjortehjerte er overraskende anvendelig, og kan både spekes, røkes og stekes. Det er en hårfin grense for hva slags varmebehandling hjerte tåler: dersom det brukes i viltgryte kan det gjerne putre lenge, men hvis det skal anvendes som biffkjøtt er det uhyre viktig å ikke overdrive stekingen. Hjertet har også flere hulrom som kan fylles med stuffing, og er like godt som varmrett som til pålegg.
I likhet med andre stykningsdeler som er kokekjøtt, er bibringe særdeles godt ved bresering og kan også ovnsbakes
Bibringe er en stykningsdel fra sidekjøttet av hjorten, og består av kjøtt med mye ben og sener. Kjøttet regnes hovedsakelig som kokekjøtt ettersom det krever lang tilberedning for å bli skikkelig mørt. Av bibringe så kan man dele inn i mindre deler som brisket, ribs og skiver, samt at noe av restene kan brukes til produksjonskjøtt. Stykket er også mye anvendt til salting. Det er fullt mulig å bene ut bibringe og surre opp stykket til langtidssteking. I likhet med andre stykningsdeler som er kokekjøtt, er bibringe særdeles godt ved bresering, og kan også ovnsbakes.
Særdeles godt ved bresering, og kan også ovnsbakes
Bryst er en stykningsdel fra sidekjøttet av hjorten, og består av kjøtt med mye ben og sener. Kjøttet regnes hovedsakelig som kokekjøtt ettersom det krever lang tilberedning for å bli skikkelig mørt. Av bryststykket så kan man dele inn i mindre deler som brisket, ribs og skiver, samt at noe av restene kan brukes til produksjonskjøtt. Bryststykket er også mye anvendt til salting. Det er fullt mulig å bene ut stykket og surre opp stykket til langtidssteking. I likhet med andre stykningsdeler som er kokekjøtt er bryst særdeles godt ved bresering, og kan også ovnsbakes.
I samspill med umami-rike råvarer er margbeinet et fantastisk måltid som kan overraske de fleste
Margbein var lenge noe mange styrte unna når de skulle velge stykningsdeler, men etter noen profilerte kokker satte det på menyen på nittitallet fikk det en real kulinarisk oppsving. Margbein er ofte rimelig priset og er enklere å tilberede enn de fleste tror. I samspill med umami-rike råvarer er margbeinet et fantastisk måltid som kan overraske de fleste. Margen kan også med fordel brukes i stuinger og kraft, eller enkelt serveres på toppen av godt ristet brød med tilbehør. Dersom man koker kraft og lager buljong av margbein kan dette fryses, og man har da god og smaksrik kraft klar til mange måltider ved en senere anledning.
Perfekt til langtidssteking med sesongens råvarer
Entrecôtekam er den fremste delen av kamstykket, og kan enten fungere med ben som stek, eller skjæres ut fra benet og brukes til biff. Kjøttet kan stekes i helhet på grillen eller i en ovn, og vil med riktig tilberedning bli til et riktig så herlig måltid. Navnet entrecôte kommer fra det franske språket og betyr «mellom ribbeina», og er deler av en muskel som ikke brukes så altfor mye. For best mulig resultat bør entrecôten langtidsstekes, og kan gjerne serveres med råvarer av sesongen som sopp, savoykål og aspargesbønner.
Hjorteskank i gryte er en smakfull og lunefull rett om mer eller mindre lager seg selv
Skank, forknoke og bakknoke er deler av beina på hjorten, og har flere forskjellige muskler samt en del ben. De er vanligvis mest brukt til kvernet kjøtt, men kan også skjæres i skiver. Skanken er kjent for å være det seigeste kjøttet på låret, men også noe av det mest smakfulle. I likhet med annet kokekjøtt så har knokene mye bindevev, og har i tillegg mer sener og ben som gjør dem mindre utbredt å bruke til matretter. Det er likevel ingen hindring for å lage et herremåltid ut av knoke, og det er også fullt mulig å lage kraft på beinet.
Robust og rent kjøtt med mange bruksområder
Bog fra hjort regnes som kokekjøtt da det har mye bindevev. Kjøttet er robust og rent, og kan deles opp i en rekke mindre deler som bogskive, filet, biff, og produksjonskjøtt til kjøttdeig, pølser og lignende. Bog fra hjort kan med fordel breseres da langtidskokingen gjør det tøffe kjøttet mørt og kraftfullt, og kraften kan kokes til en nydelig saus som akkompagnerer kjøttet ved servering.
Slapp av under matlagingen mens høyryggen koser seg i støpejernsgryta
Høyrygg er den delen som sitter helt foran på ryggen til hjorten, og er en av stykningsdelene som får best resultat dersom de braiseres. Høyryggen kan deles opp i høyrygg uten bein og filet, og har et stort bruksområde. Oftest får man høyrygg med ben, og kjøttet har mye bindevev som igjen gjør at tilberedningen vil ta tid for at kjøttet skal bli ordentlig mørt. Koker man kjøttet helt til det kan plukkes fra hverandre kan det brukes på samme måte som pulled pork, og man kan fint slappe av underveis i matlagingen mens høyryggen koser seg i støpejernsgryta.
En undervurdert råvare som kan anvendes i tradisjonelle gryter så vel som i fredagstacoen
Nakke av hjort er kjøtt som har forholdsvis mye bindevev sammenlignet med andre stykningsdeler, og kan hovedsakelig brukes til produksjonskjøtt til kjøttdeig, pølser og lignende bearbeidede produkter. Det er derimot helt ypperlig å langtidskoke, og er en undervurdert råvare som kan anvendes i tradisjonelle gryter så vel som i fredagstacoen. Dersom man har god tid, er det helt ypperlig å lage plukknakke. Man tar da utgangspunkt i samme fremgangsmåte som med pulled pork, men lar det ligge enda lengre. Resultatet blir mørt, herlig marinert hjortekjøtt som nærmest smelter på tunga.
En delikatesse som kan imponere selv den mest skeptiske matgjest
Hjortetunge er en absolutt delikatesse, og er definitivt en av de mer uvanlige delene på dyret som fortjener mer popularitet. Tilberedt på den rette måten kan tungen være porøs, mør og saftig, og er et godt alternativ dersom man ønsker å prøve noe litt utenom de tradisjonelle kjøttrettene. Kokt tunge er en tradisjonsrik rett som har funnet sin vei tilbake i det moderne kjøkken, og blir den dag i dag servert på flere restauranter. Posjert tunge er særdeles smakfullt, og kan imponere selv den mest skeptiske matgjest.
Et rimelig og smakfullt alternativ til leirgryta
Skank er en den nederste delen av låret, og er utrolig smakfullt. Stykningsdelen krever noe tilberedningstid, men er en delikatesse med stor fanskare. Lammeskank kan stekes i ovnen og i gryte, og blir fantastiske dersom man breserer i mørkt øl eller kraft. Knoker er også mulige å få tak i hos spesialforretninger eller slakter, og er et rimelig og godt alternativ i leirgryta.
Tradisjonell festmat
Lammelår er uten tvil potensiale til festmat, og man kan steke det helt eller skjære i mindre stykker. Låret krever helst god tid og lav temperatur, og kan også legges på grillen hvis ønskelig. Den ubestridte vinneren fra denne stykningsdelen er nok påskelammet. Av lammelåret kan man få stek, skank, skav, flatbiff og mørbrad, og ikke minst er det mulig å lage fenalår t. Noe av det mest norske på matbordet er spekt lår fra sau og lam, og det er funnet sikre kilder på fenalår-tradisjonen helt tilbake til 1555. Fenalår kan fås i to varianter, modnet og tradisjonelt. Modnet fenalår har mindre salt og en rundere og rikere smak enn tradisjonelt fenalår, og konsistensen nærmest smelter på tungen.
Prøv sprøstekt lammeside med sesongens rotgrønnsaker.
Side av lam og sau er oftest det man bruker til pinnekjøtt, og kan også anvendes i fårikål. Pinnekjøtt er mest typisk på Vestlandet, men også Norge over er det stor begeistring for retten. Den delen av siden med mest ben kan brukes som ribbe, og kan ved damping og grilling bli til en artig variant av spareribs. Siden er en av de mer rimelige stykningsdelene, og minst like smakfull som resten av dyret. Slagsiden er den nedre bakre delen av siden, og er forlengelsen av ribben. Av denne kan man lage lammerull, eller fylle med kvernet kjøtt og grønt.
Lammecarré er et ypperlig valg for de som vil imponere på kjøkkenet
Sadel er det stykket fra låret og frem til ribbeina på lam og sau, og kan fås både med og uten kam. Dersom man får begge så kalles det rygg. På innsiden av sadelen ligger indrefiletene, og disse kan det lønne seg å fjerne før man skal helsteke ettersom kjøttet har ulik tekstur og dermed bør stekes forskjellig. Dersom man bener ut sadelen og deretter surrer den sammen, får man en lammebaron med et fint fettlokk på utsiden. Carrè av lam er ryggstykket med ribben på, og er et godt valg dersom man ønsker å imponere på kjøkkenet. Det er også mulig å surre sammen ryggstykket med ben til en krone, eller skjære i koteletter.
Bresert lammebog er en av høstens beste smaker
Bog av lam og sau blir som oftest brukt til fårikålkjøtt, men har også et stort bruksområde som ofte ikke blir utnyttet. Bogen er det vi kaller forbena og skulderen på dyret, og kan enten stekes hel i ovnen eller benes ut og brukes i gryter og frikassé. Kjøttet fra bogen er i utgangspunktet ikke så mørt, men vil med litt tålmodighet og gode ingredienser resultere i et av de herligste måltidene en kan tenke seg. Det er ypperlig kjøtt å bresere, og kan også slow cookes på grill.
Ypperlig kokekjøtt til frikassé og gryter
Bryst med nakke brukes hovedsakelig til fårikålkjøtt, men er også godt kokekjøtt å anvende i frikassé og gryter. Kjøttet trenger en del tilberedningstid for å bli mørt, og bør helst trekke så lenge at kjøttet slipper beina. Kjøttet inneholder ben og en del fett marmorert i kjøttet, og i kontakt med varme vil det gi kjøttet den saftige, herlige smaken. Kjøttet fra bryststykket er ganske tynt, og blir utvilsomt best ved langtidssteking. Det er også mulig å bruke deler av nakken til lammerull. Confitert lammebryst får en mørhet lik smør, og og er en ypperlig måte å få lammekjøttet mørere på kortere tid.
Fra smalahove til frikassé - bruk hodet!
Lammehode er mest kjent her til lands som smalahove – en vestlandsk spesialitet der lammehodet legges i saltlake og deretter tørkes eller røykes. Ved tilberedning kokes hodet i flere timer, og alt bortsett fra øyet og brusken i overmunnen går inn i et jafs. For den litt mer dristige i matveien går hele hodet ned også. Kjaker og tunge fra lam har en nydelig smak, og er ypperlig å bruke til frikassé. Det er også fullt mulig å bruke hode fra sau i matlaging.
Lam er mye mer enn bare fårikål og pinnekjøtt, og om høsten er det mengdevis å få av råvarer. Selv om ikke alle delene av dyret er like naturlig møre etter slakt, vil man ved riktig fremgangsmåte kunne anvende de fleste stykningsdelene.
Norsk lam blir ofte omtalt som en av Norges aller flotteste råvarer, og med rette. Lammekjøtt bærer preg av at dyrene spiser fritt på beite, og er ute hele sommeren i norsk natur. Det lyse kjøttet er utrolig smaksrikt, og den gode kjøttfylden sies å være noe av det mest karakteristiske med norsk lam. Mange påstår at norsk lam er noe av det beste man kan spise dersom man skal velge kjøtt, ettersom sau og lam lever i tråd med hvordan bærekraftig matproduksjon bør foregå. Dyrene spiser ned beiteområder og holder kulturlandskapet åpent, så artsmangfoldet ikke blir truet av ny skog. Mesteparten av lammeproduksjonen i Norge foregår økologisk, og flere gårder tilbyr direktesalg til forbruker.
Lam er sesongmat, og omtrent 80% av dyrene slaktes om høsten. Mens noe blir lagret til påske eller brukt til pinnekjøtt og fenalår, blir mesteparten av kjøttet tilgjengelig fra september av. Lam som fødes på våren har til da rukket å bli slaktemoden, og ettersom sesongen kan variere noe fra distrikt til distrikt er det mulig å få lammekjøtt helt uti november. Selv om lammekjøtt ofte havner innunder den mindre sunne kategorien rødt kjøtt, har flere ernæringseksperter uttalt at fettsammensetningen i lammekjøtt gjør den bedre å spise fremfor eksempelvis kylling. I tillegg til alt det herlige kjøttet er det også fullt mulig å spise nesten hele dyret. Innmaten til lam har en såpass mild smak at det går hjemom hos selv de av det kresne slaget, og vil utvide kjøkkenrepertoaret med nye spennende smaker.
Sauer er ålreite dyr – og hvert individ gir rikelig med mat. Det er fullt mulig å få sauekjøttet like smakfullt og mørt som lammekjøtt ved riktig tilberedning, og ettersom sauene er mye rimeligere i pris er de et attraktivt valg til matlaging.
På tross av at sauekjøtt er av ypperlig kvalitet har det ikke har fått den plassen det burde hatt på norske matbord. Saueproduksjonen er langt mer bærekraftig enn den tilknyttet storfe, og sau som beiter i utmark hjelper til med å rydde kulturlandskapet i store deler av året. Mens norsk lam har for lengst blitt anerkjent for å være i verdensklasse, er sauen fått et ufortjent dårlig rykte for å ha være av mye lavere kvalitet. Hovedforskjellen mellom sau og lam ser man i kjøttet. Sauekjøtt har rødere farge og er mer grovfibret, og dyrene blir 4-5 år før de slaktes. Sauen krever litt lengre tilberedningstid, men man får absolutt valuta for arbeidet i form av herlig kraft og smakfulle kjøttstykker.
Selv om det er blitt noe økt oppmerksomhet rundt uutnyttet sauekjøtt i media de siste årene, er det fremdeles mange som ikke vet at man kan bruke sauekjøttet i stort sett alle retter som er tiltenkt lam. Sauekjøtt med god fettsetting er ypperlig til fårikål, og fårefilet er utrolig mørt og saftig. Resultater fra flere tester utført av matprodusenter viser at forbrukere synes sauekjøtt smaker like godt, og den beryktede ullsmaken mange er redde for var ikke å skimte blant smakspanelet. Sauen spiser ikke alskens mat den kommer over, og har mer næringsrikt kosthold enn mange andre dyr. Sauen går også fritt i et kaldt klima i mye lengre beitesesong enn i andre land, og mosjonen gir utrolig godt kjøtt. Selv om sauekjøtt er best når det er fersk, er det også fullt mulig å få godt fårekjøtt fra frysedisken også – så lenge man tiner det riktig.
Den milde, saftige smaken fra Mangalitsasvin gir uendelige variasjonsmuligheter innen matlaging, og de ulike stykningsdelene har alle forskjellige egenskaper som kan utforskes på kjøkkenet.
Ungarsk ullgris, også kjent som Mangalitsa eller Mangalica-gris, er en svinerase som kjennetegnes av en usedvanlig tykk pels og herlig marmorert kjøtt. I motsetning til andre svineraser er Mangalica en rase som utvikler intramuskulært fett i løpet av levetiden, og dette fettet gir en unik smak og eksklusivt mørkt kjøtt. Det smaksbærende fettet bidrar til at kjøttet ikke tørker ut under steking, og holder seg mørt lengre. Disse kvalitetene gjør at Mangalica ofte sammenlignes med andre eksklusive kjøttyper som Kobe-biff og Iberico-gris. Mangalica-grisen har vært et yndet dyr blant kokker og kulinarisk interesserte i flere år, og nå har populariteten også nådd Norge.
Mangalica-griser er hardføre dyr og trives best med å gå ute hele året. I tillegg til kraftfôr spiser de det de finner i bakken og gresset, og gjennomsnittlig lever de tre ganger så lenge som andre svineraser. Mangalica betyr «svin med mye fett» på ungarsk, og er i tillegg til å være svært fettholdige mye mer resistente mot sykdom enn andre raser. Det marmorerte kjøttet gjør de også mer ideelle for spekeskinker og tørket kjøtt, og har mye lengre holdbarhet. Mangalica-grisen kan ikke ales opp på samme vis som mer vanlige svineraser, da deres naturlige behov og væremåte krever en mye mindre bestand å forholde seg til. Det er likevel blitt en utrolig populær svinerase, og er verdenskjent for det herlig marmorerte og smakfulle kjøttet det gir.
Den milde smaken fra svinekjøttet gir uendelige variasjonsmuligheter innen matlaging, og de ulike stykningsdelene har alle forskjellige egenskaper som kan utforskes på kjøkkenet.
Det kjøttet vi spiser mest av i Norge kommer fra grisen, og svinekjøtt kan man få hele året. Svinekjøttet er magrere og rimeligere enn storfe, men minst like saftig. Fettet i svinekjøtt er konsentrert og kan dermed lett skjæres vekk, og ettersom kjøttet er finfibret og lyst vil svinekjøtt alltid være mørt. Den milde smaken gjør at svin er lett å akkompagnere med det meste av ulike matstiler, og åpner for et kreativt kjøkken. Grisene er som regel unge dyr, og skiller seg fra storfe ved at svinekjøttet ikke mørner noe etter slakt. Fettet fra grisen er 2/3-deler umettet fett, og er dermed et bedre alternativ dersom man ønsker å spise lettere mat. Ferskt kjøtt vil alltid smake best, men dersom svinekjøttet er lagret i kontrollerte forhold er det fremdeles høy kvalitet på smaken.
Grisen er en utrolig allsidig kilde til mat, og man kan i tillegg til de ulike stykningsdelene dra fordel av å bruke innmat i matlaging. Gjennomsnittlig vekt for griseslakt er 83 kg, og gir rikelig med muligheter til å eksperimentere med nye retter. Både lever, blod og nyrer fra gris har vært brukt som tradisjonsmat i flere århundrer, og har på tross av en sterkt modernisert matkultur fremdeles ikke mistet sin plass på tallerkenen.. Griser som har levd et godt og stressfritt liv fra fødsel til slakt gir naturligvis den beste maten, og vil ved riktig tilberedning bidra til gode matopplevelser for alle og enhver.
Tradisjonsrikt og proppfullt av smak!
Svinehode består av smakfullt kjøtt og fett, og har tradisjonelt sett blitt brukt til å lage hodesylte til julen. Selv om svinehode ikke er fast inventar i kjøttdisken i butikkene, er det heldigvis fullt mulig å bestille fra slakter og spesialforretning. Med litt arbeid og tid kan man bruke store deler av restene til hjemmelaget sylte som kan nytes både i høytider og ellers i året. Fra kinnene kan man få herlige svinekjaker, og disse vil med litt tilberedningstid være møre og proppfulle av smak på middagstallerkenen. Også tunge og ører er verdt å prøve ut til en middag eller to!
Nydelig til langtidssteking
Svinenakke er et stort stykke fra nakkepartiet på grisen, og kan deles i svinenakke uten bein og nakkekoteletter. Det er også mulig å bene ut til svinestek. For å lage pulled pork bruker man vanligvis benfri svinenakke, og ved å legge på indirekte varme i grill i mange timer blir kjøttet saftig og mørt nok til at man kan dra det fra hverandre. Svinenakken har litt isprengt fett som ligger inne i kjøttet i stedet for å være en hinne rundt, og ved riktig tilberedning bli kjøttet utrolig saftig og godt.
Allsidig kjøtt som kan brukes til alt fra svinestek til pølser
Bog fra svin er et utrolig allsidig stykke kjøtt, og kan bli alt fra svinestek til pølser. Du finner det på grisens forben, og det kan både kokes og legges på grillen. Ettersom bogen kan fås i store stykker er den perfekt til å servere i en festmiddag der man må ha mat til mange. Bogen er naturlig litt mindre mør enn andre stykningsdeler fra svin, men blir til gjengjeld til et magisk måltid dersom det får trekke i varme over tid. Dersom man lager stek av svin så er det noe rimeligere enn skinkestek, og smaker uten tvil like godt.
Bresert svinehjerte er alltid en vinner!
Svinehjerte er ikke alltid like lett å få tak i da innmat ikke er like vanlig på markedet nå, men er heldigvis mulig å få gjennom slakteri. Hjertekjøttet er utrolig mørt og smakfullt, og kan gjerne brukes likt viltkjøtt. Det er to måter man kan tilberede hjertet på – enten ved å varmebehandle langsomt over tid, eller raskt med høy temperatur. Dersom hjertet behandles feil kan man risikere at kjøttet blir seigt og tørt, så det er derfor viktig å passe på at temperaturen i selve kjøttet ikke overskrider ei viss grense. Bresert svinehjerte er som regel en vinner, og den lange tiden gir rom til at smakene virkelig får utfolde seg.
Mager og næringsrik
Svinelever er kjent for de fleste som en essensiell ingrediens i leverposteien på skiva, men har et stort bruksområde innen matlaging. I tillegg til å være utrolig næringsrik er den også et magert stykke kjøtt, og så lenge man passer på å få lever fra ikke-konvensjonell drift så er det fritt frem for å leke med ulike smaker til middagen. Dersom man ønsker en mildere smak av lever kan man legge den i melk eller eddikvann i noen timer før tilberedning. Det er også mulig å bruke lever i kjøttfarse dersom man skal lage kjøttkaker og lignende. Levergryte er også et herlig innslag til middag.
Stekt i sennep og servert på toast kan en sunn nyre bli virkelig noe for seg selv
Svinenyre er ikke mye spist her til lands, men er en dagligdags råvare i land som England og Frankrike. Nyre er svært næringsrikt og koster ikke så mye, men krever at man renser ut organet før man starter bruke det i mat. Ved å kjøpe ferskest mulige stykker med fetthinner intakt, øker man sjansen for å få et godt resultat. Det er også en fordel om dyret har hatt et godt kosthold i løpet av sin livstid, da mer tvilsomme dietter vil naturligvis sette spor i nyrens kvalitetsnivå. Stekt i sennep og servert på toast kan en sunn nyre bli virkelig noe for seg selv, og er enkelt å lage selv om man ikke har mye erfaring med å bruke innmat på kjøkkenet.
Med et kreativt sinn kan svineblod få uante bruksområder
Svineblod er på tross av noe lav interesse blant forbrukere, mulig å finne i flere matbutikker. Med en drøy halvliter griseblod kan man lage velsmakende blodpudding på egenhånd, og det er fort gjort å vispe sammen en røre til blodpannekaker. Med et kreativt sinn kan svineblodet få uante bruksområder, og er et godt steg i prosessen om å utnytte hele dyret etter slakt.
Smakssbombe til bruk i kraft og gryter, eller alene på godt ristet brød.
Margbein fra svin er godt å bruke til smakssetting i retter. Margen i benet inneholdet herlig smakfullt fett, og margbein fra griser som går fritt og spiser naturlig vil gi de beste kraftbeinene.
Et godt alternativ til en skikkelig helgemiddag
Kotelettkam er kjøtt fra ryggraden til grisen, og kan fås hel eller oppdelt i koteletter, indrefilet og ytrefilet. Det er også mulig å kutte til filetkoteletter som er uten indrefilet, og vil dermed ha mindre ben enn vanlige koteletter. Kotelettkammen er et godt alternativ når man ønsker å unne seg en skikkelig helgemiddag, og kan etter noen timer i ovnen bli et utrolig mørt og saftig måltid. Dersom man skjærer ut beina kan disse brukes til å koke kraft på, og ytrefilet og indrefilet kan deles i medaljonger. Svinekam er fint filetkjøtt av det rimeligere slaget, og hvis man røker kjøttet først skal det godt gjøres å ikke få det saftig. Dersom man virkelig vil forsikre seg om at man ikke steker det tørt, kan man anvende sous vide og dermed bevare all saft og kraft fra kjøttet.
Herlig mørt og saftig
Mørbrad er den bakre delen av svinekammen, og kan tilberedes både med og uten svor. Denne stykningsdelen er en av de mest populære fra grisen da har utrolig mørt og magert kjøtt. Stek den i sin helhet eller skjær i mindre biffbiter, og dersom man trekker steken vil resultatet bli herlig mørt og saftig. Dersom man har gapt litt over og laget for mye mat, kan man fint anvende mørbradsteken som pålegg i flere dager.
Like ypperlig til pålegg som til smakfulle middagsretter.
Skinke er stykningsdelen bak på grisen, og kan komme med eller uten mørbraden. Dette er nok den delen flest forbinder med svinekjøtt, og er like mye brukt til pålegg og småretter som til festmiddag. Dersom man har et helt stykke skinke er det vanlig å bruke dette til speking. Det er også mulig å dele opp i mindre deler som skinkestek, skinkebiff og flatbiff. Skinken er den mest kjøttrike delen på grisen, og er fantastisk å lettsalte og lettrøke.
Prøv crispy pata, en fillipinsk spesialitet med friterte svinelabber!
Svinelabb er ikke en spesielt kjøttrik stykningsdel, og innebærer for det meste fett, sener og brusk. Tradisjonelt har man lettsaltet og kokt labbene til syltelabber, som er en selvfølgelig delikatesse blant julemat. Som med mye annet av tradisjonsmat kommer syltelabbene av ønsket om å ikke la noe av grisen gå til spille, og er definitivt noe man kan ta med videre i moderne matlaging. Crispy pata er en tradisjonell filippinsk rett der svinelabbene friteres, og det er også fullt mulig å langtidssteke labbene dersom man vil prøve seg på en litt annerledes svinestek.
Mørt og nydelig kjøtt som smelter i munnen.
Oksehale er noe flere påstår er det beste man kan få fra storfe. Den krever en del tid med varmebehandling for å oppnå mørhet, men kompenserer for arbeidet med en aldeles nydelig smak og kraft. Selv om navnet er oksehale så kan stykningsdelen like godt komme fra en ku, og dersom det er rikelig med fett rundt halen så vil smaken forsterkes. Ved bresering eller langstidskoking vil kjøttet være så mørt at det kan likegodt spises med skje.
Grillmesterens favoritt!
Tri-tip er det man kaller den muskelen som ligger på utsiden av låret ved siden av rundsteken, og har navnet etter sin trekantede form. Tri-tip er velegnet både til biff og stek, og kan også fint legges på grillen. Dette stykket har vanligvis ikke vært så mye solgt i Norge, men kan til tider fås på slakteri og spesialforretninger.
Ypperlig grytekjøtt som nyter godt av god tid på kjøkkenet!
Rundstek er kjøtt fra dyrets lår og er bindevevsrik kjøtt som egner seg til gryter og supper. Den er også god å langtidssteke som oksestek. Tidligere ble denne stykningsdelen omtalt som rundbiff, men dette var noe misvisende ettersom teksturen i kjøttet ikke har den samme egenskapene som eksempelvis ytrefilet og mørbrad. Rundsteken bør helst få lov til å godgjøre seg lenge på svak varme for å oppnå best mulig smak.
Ypperlig til bresering.
Lårtunge er en stor muskel med mye bindevev, og passer derfor godt til produksjon av karbonadedeig. Lårtungen kan også brukes på samme måte som bankebiff, og drar fordel av å koke lenge med gode råvarer. Dersom man prøver steke lårtunge på samme måte som en biff kan resultatet bli noe seigt og taust kjøtt, så det er mye mer hensiktsmessig å bresere.
Herlig mørnet kjøtt, perfekt til biff!
Flatbiff er storfekjøtt av den magrere sorten, og kan brukes som oksestek, roastbiff, og i gryteretter av det mer eksklusive slaget. Flatbiffen sitter på innsiden av låret, og utgjør det største stykket biff fra denne delen av dyret. En liten del av flatbiffen kan være betraktelig mørere enn resten, og kan finnes dersom man følger de naturlige hinnene for så å skjære biffstykket. Restene fra flatbiffen kan gjerne strimles eller brukes til roastbiff.
En skikkelig dansk klassiker - prøv culottestek med grillet kål og blomkålsalat!
Culotte er det kjøttet som ligger over mørbraden på storfeet, og er skåret av den tynne delen på bankekjøttet. Oftest blir culotte solgt med fettlokket på, og har i likhet med bankekjøttet mye bindevev som gjør den godt egnet til kokte retter og gryter. Dersom culotten er mørnet godt nok kan den anvendes som en liten stek. For å lykkes best mulig med culotte så bør en skjæres på tvers av kjøttfibrene. Culottesteken er ikke spesielt vanlig i Norge, men er mye brukt i Danmark der den regnes som en ordentlig delikatesse.
Ypperlig grytekjøtt.
Bankekjøtt er en stor muskel utgående fra låret som består av mye rent og magert kjøtt. Navnet kommer av at kjøttstykket ofte trenger en skikkelig omgang med hammeren for å få frem mørheten. Bankekjøttet egner seg best til koke- og grytekjøtt, og kan også brukes til karbonadedeig. Kjøttet er helt benfritt, og har ofte vært en del av de tradisjonelle søndagsmiddagene der god tid gir rom for å la kjøttet kose seg i varmen.
Like god på grillen som i ovnen.
Mørbrad er en av filetene på storfe, og har derfor lite bindingsvev sammenlignet med andre stykningsdeler som brukes som kokekjøtt. Mørbraden liggen på dyrets bakende, og er et mørt og magert alternativ til den mer fettrike entrecôten. På grunn av finfibret tekstur så tåler mørbraden litt høyere varme ved tilberedning, og kan også skjæres til flere biffstykker som grilles individuelt. Dersom man likevel er tilhenger av slow cook-metoden så blir mørbraden utrolig mør og saftig ved sous vide eller steking i mange timer.
Ypperlig til stek og biff.
Filetkam er den bakre delen av ryggraden hos storfe, og kan deles opp i dragebiff og indrefilet og ytrefilet med ben, eller så kan hele filetkammen skjæres i skiver til T-benstek. Kjøtt fra filetkam er ypperlig til stek og biffer, og benfri indre- og ytrefilet kan helstekes eller deles opp i mindre stykker som filet mignon og biffstykker. Kjøttet fra filetkam har stort bruksområde, og kan ved riktig tilberedning fungere i samspill med salater så vel som til gravet kjøtt.
Fantastisk til grillen!
Slagside er den delen av bakre siden mot låret, og er helt uten ben. Slagsiden egner seg godt til å marineres, og blir best ved å grille raskt på høy varme slik at den serveres medium og medium-rare. Stykningsdelen kan skjæres opp i ulike parter som flankestek, rulleskinn og produksjonskjøtt. Rulleskinn brukes til å lage okserull, mens flankesteken er anvendelig stykke som kan kombineres med så mangt. Flankesteken er smaksrik og fettfattig, og bør skjæres med fibrene for å få mest mulig mørhet.
Mild og delikat smak. Et rimelig alternativ til tradisjonelle kjøttretter.
Kalvelever er absolutt verdt å prøve for de som synes lever i utgangspunktet har for sterk smak. Med en mild og delikat smak er kalveleveren et næringsrikt og ikke minst billig alternativ til tradisjonelle kjøttretter, og vil med en liten snartur i stekepanna absolutt være et mer enn akseptabelt valg på tallerkenen. Servert med karamellisert løk og bacon kommer leveren virkelig til sin rett.
En fransk klassiker er kalvenyrer med stekte rotgrønnsaker og sennepssaus.
Kalvenyre er ikke en spesielt utbredt råvare i det norske kjøkken, men har lenge vært som inventar å regne i Frankrike og Italia. Kalvenyrene kan grilles eller stekes på høy varme, og er avhengig av å nå riktig temperatur for at smaken skal komme til sin fulle rett. Servert med en saus av det syrlige slaget og litt sopp, spinat og poteter kan dette organet absolutt bli et minneverdig måltid.
Prøv saltet og tørket kalvehjerte, en uoppdaget matskatt.
Hjerte av storfe er ikke noe man vanligvis forbinder med middagsmat, men kan med riktig tilberedning bli en skikkelig delikatesse! Ettersom hjertet er en muskel som har utført mye arbeid, kan kjøttet derfor være litt seigt. Det er av denne grunn mest vanlig å velge organet fra yngre dyr, som for eksempel kalv. Hjertet krever en del tilberedningstid, og man trenger vanligvis to til tre timer for å få stekt det riktig. Hjertet har flere hulrom som kan fylles med stuffing, og eller brukes til grytekjøtt. Saltet og tørket kalvehjerte er en delikatesse som etterspørres mer og mer på markedet.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, spesielt med langtidsstekt kjøtt.
Bryst, eller bibringe, er en stykningsdel fra sidekjøttet av storfe, og består av kjøtt med mye ben og sener. Kjøttet regnes hovedsakelig som kokekjøtt ettersom det krever lang tilberedning for å bli skikkelig mørt. Av bryststykket så kan man dele inn i mindre deler som brisket, ribs og skiver, samt at noe av restene kan brukes til produksjonskjøtt. Det er også mulig å bene ut bibringe og surre opp stykket til langtidssteking. I likhet med andre stykningsdeler som er kokekjøtt er bryst og bibringe særdeles gode ved bresering, og kan også ovnsbakes.
Prøv margbein på ristet brød med cornichons og syltet løk - perfekt kosemat!
Margbein var lenge noe mange styrte unna når de skulle velge stykningsdeler, men etter noen profilerte kokker satte det på menyen på nittitallet fikk det en betydelig kulinarisk oppsving. Spesielt margbein fra storfe er god å bruke, ettersom størrelsen gir mye mer marg og kan enklere tilberedes. Margbein er ofte rimelig priset og er enklere å tilberede enn de fleste tror. I samspill med umami-rike råvarer er margbeinet et fantastisk måltid som kan overraske de fleste. Margen kan også med fordel brukes i stuinger og kraft, eller enkelt serveres på toppen av godt ristet brød med tilbehør.
Proppfull av smak. Imponer dine gjester med helstekt entrecôte!
Entrecôtekam er den fremste delen av kamstykket, og kan enten fungere med ben som stek og koteletter, eller skjæres ut fra benet og brukes til biff. Entrecôte er mer fettrik enn andre stykningsdeler og vil smake betraktelig mer enn andre typer biffkjøtt. Kjøttet kan stekes i helhet på grillen eller i en ovn, og vil med riktig tilberedning bli til et riktig så herlig måltid. Navnet entrecôte kommer fra det franske språket og betyr «mellom ribbeina», og er deler av en muskel som ikke brukes så altfor mye. Dette fører til veldig mør tekstur i kjøttet, og herlig fettmarmorering som smelter ved varme og gir den saftige, gode smaken.
Prøv Ossobucco, en italiensk klassiker med kjøtt fra knoke.
Forknoke og bakknoke er deler av beina på storfe, og har flere forskjellige muskler samt en del ben. De er vanligvis mest brukt til kvernet kjøtt, men kan også skjæres i skiver. I likhet med annet kokekjøtt så har knokene mye bindevev, og har i tillegg mer sener og ben som gjør dem mindre utbredt å bruke til matretter. Det er likevel ingen hindring for å lage et herremåltid ut av knoke, og Ossobucco er en av mange delikatesser hvor knokens potensiale kommer til sin fulle rett. Det er også fullt mulig å lage kraft på beinet.
Rimelig og kraftfullt kjøtt med et stort bruksområde.
Bog, både fra ku og okse, regnes som kokekjøtt da det har mye bindevev. Kjøttet er robust og rent, og kan deles opp i en rekke mindre deler som bogskive, filet, biff, og produksjonskjøtt til kjøttdeig, pølser og lignende. Bogkjøttet er noe av det billigste kjøttet man kan få tak i fra storfe, og har et stort bruksområde. Storfebog kan med fordel breseres da langtidskokingen gjør det tøffe kjøttet mørt og kraftfullt, og kraften kan kokes til en nydelig saus som akkompagnerer kjøttet ved servering.
Prøv langtidsstekt høyrygg, en smaksbombe til en rimelig penge!
Høyrygg er den delen som sitter helt foran på ryggen til storfe, og er en av stykningsdelene som får best resultat dersom de breseres. Høyryggen kan deles opp i høyrygg uten bein og filet, og har et stort bruksområde. Oftest får man høyrygg med ben, og kjøttet har mye bindevev som igjen gjør at tilberedningen vil ta tid for at kjøttet skal bli ordentlig mørt. Koker man kjøttet helt til det kan plukkes fra hverandre kan det brukes på samme måte som pulled pork, og man kan fint slappe av underveis i matlagingen mens høyryggen koser seg i støpejernsgryta. Høyrygg er en selvsagt komponent i klassisk Boeuf Bourgignon, og kan også være et sunnere alternativ enn kjøttdeig til mer hverdagslige retter.
Perfekt til vårens asparges og ramsløk!
Brissel er en noe ukjent delikatesse som kan fås fra kalven, og er en kjertel som går fra bak i halsen ned til brysthulen. Brisselen regnes tradisjonelt som innmat og er ofte noe man kun får hos slakter eller spesialforretning. Den har imidlertid fått en betydelig oppsving blant kokker og kulinarisk interesserte, og regnes som en ypperlig kandidat både til forrett og hovedrett. Brisselen krever noe forarbeid, men kan med rett tilberedning nytes til det fulle i samspill med andre sesongvarer som asparges og ramsløk.
Mørt og saftig kjøtt som nærmest smelter i munnen.
Oksekjake er en yndet favoritt hos mange kokker. Kjøttet er kinnmuskelen hos okser og kyr, og trenger gjerne en del timer på lav varme for å få frem den saftige og kraftfulle smaken. De er godt marmorerte og møre, og enkle å tilberede samtidig som kostnaden er mindre enn for ytrefileter og indrefileter. Braisert oksekjake er et av de saftigste kjøttstykkene man kan tilberede, og nærmest smelter i munnen.
Smakfullt og delikat.
Oksetunge er en absolutt delikatesse, og er en av de magrere kjøttdelene fra storfe. Tilberedt på den rette måten kan tungen være porøs, mør og saftig, og er et godt alternativ dersom man ønsker å prøve noe litt utenom de tradisjonelle kjøttrettene. Posjert oksetunge er særdeles smakfullt, og kan imponere selv den mest skeptiske matgjest.
Rimelig kvalitetskjøtt. Perfekt til fredagstacoen!
Nakke er kjøtt som har forholdsvis mye bindevev sammenlignet med andre stykningsdeler, og kan hovedsakelig brukes til produksjonskjøtt til kjøttdeig, pølser og lignende bearbeidede produkter. Nakkekjøtt har noen av de samme egenskapene som oksehale, men er noe lavere pris ettersom det ikke er like populært på markedet og har en lavere andel fett. Det er derimot helt ypperlig å langtidskoke, og er en undervurdert råvare som kan anvendes i tradisjonelle gryter så vel som i fredagstacoen.
Storfekjøtt kan deles opp i ulike deler, hvorav hver del har ulike egenskaper og karakteristikk. Selv om mange ofte forbinder storfekjøtt med de mest tradisjonelle stykkene, så kan stort sett hele dyret brukes i matlaging og gi absolutt fantastiske resultater.
Storfe brukes som en samlebetegnelse på kjøtt fra okse, ku og kalv, og er den type kjøtt de fleste assosierer med biff og gryter. Tradisjonelt har man tenkt at kjøttfe, altså raser som kun brukes til kjøttproduksjon, er kilden til det beste kjøttet fremfor kjøtt fra melkekyr. Dette har imidlertid blitt motbevist av flere kokker, og de peker på at kjøttet fra melkekyr med god fettsetting er saftigere og mørere. Det er likevel hevet over enhver tvil at norsk storfe er av eksepsjonell standard, og det er fullt mulig å bruke så godt som hele dyret til matlaging. Mens betegnelsen kjøtt for det meste referer til skjelettmuskulatur, så er det også en god kulinarisk opplevelse å anvende innmat fra storfe til matlaging. Dersom man får brukt så mye som mulig av hvert enkelt dyr vil automatisk kjøttproduksjonen foregå på en mer bærekraftig måte, da det ikke blir like mye avfall etter slakt og man bruker færre dyr.
Kjøtt fra kyr og okse kan hovedsakelig skilles fra hverandre ved å se på fargen på fettet. Oksekjøttet har hvitt fett, mens kukjøttet har gult. Unge dyr har mørere kjøtt enn eldre, da musklene ikke er blitt like mye anvendt som hos eldre dyr. Dersom et dyr er blitt litt oppi årene har fibrene blitt strekt lengre, og kjøttet kan oppleves som seigt. Det kan også være andre faktorer som genetikk og forhold etter slakt som kan påvirke mørheten på kjøttet, og eksempelvis kan kjøtt fra kyr med høyt fettinnhold være mørere enn kjøtt fra magrere okser. Kjøttet blir mest mørt dersom avkjøling etter slakt skjer gradvis, og glykogenet i musklene forbrukes i stedet for at musklene trekkes sammen. Kjøttet kan bli mørere i tiden etter slakt dersom man lagrer det på riktig måte. I løpet av de første dagene etter slakt vil enzymer som finnes i musklene bryte ned mikrostrukturen i kjøttet, og kjøttet vil bli lettere å tygge. Dersom forholdene er gode nok kan kjøtt lagres i flere måneder og bli mørere, men vanligvis er denne lagringsperioden kun på to til tre uker.
Kraftige, saftige stilker med rotstokk. Grønn med rødlige striper. Jo grønnere i fargen, jo syrligere. Frisk og syrlig smak.
Det er lite som smaker så mye av norsk sommer som rabarbra. Veksten er opprinnelig en grønnsak fra Sentral-Asia, men blir dyrket i hager og veksthus i hele Norge og brukes på lik måte som en frukt. Den syrlige og friske smaken gjør rabarbraen til et ypperlig valg til lemonade, syltetøy og desserter, og juicen kan gjerne erstatte sitronsaft i matlaging som kilde til syre.
Lang og smal stilk med sammenrullede blader. Hvit ved roten og gradvis lysegrønn til grønn øverst ved bladene. Mild løksmak.
Vårløken er en av de milde løkartene, og minner utseendemessig litt om purre. Ofte er vårløk vanlig løk som bli plukket før de er fullt utvokst, og er derfor annerledes i form og konsistens. Smaken er mildere enn vanlig kepaløk, og kan gjerne brukes rå i salater og dressinger. Vårløken kan også varmebehandles, men helst ikke over lengre tid. Både stilk og blader kan brukes, og vårløk er mye anvendt i asiatisk matlaging.
Rund frukt av ulik størrelse etter sort. Rødt, gult eller grønt tynt skall. Tynt fruktkjøtt rundt lett flytende fruktmasse. Syrlig, frisk smak.
Tomat er en fantastisk og anvendelig råvare, og regnes som uunnværlig i det italienske kjøkken. Tomaten dyrkes i et utall varianter, og produseres både i drivhus og på friland. De ulike sortene tomat kan tilberedes på mange forskjellige måter, det være seg kokt, stekt, gratinert eller syltet. Tomater finnes også i ulike farger, og gir et fint element av farge på tallerkenen.
Oransje bær på tette trær eller kratt. Skarp, syrlig smak.
Tindved er et viltvoksende bær som hovedsakelig er å finnes langs kysten fra Trøndelag til Troms, men i de siste årene er det startet opp produksjon i Lærdal. Tindved er utrolig friskt og syrlig, og egner seg godt til blant annet saft, gelé, chutney og drikkevarer som drinker og likør. Den oransje fargen gjør seg godt på tallerkenen, og tindved blir ofte omtalt som Nordens pasjonsfrukt.
Lysegrønne flate belger med små erter i. Sprø konsistens. Søt smak.
Norske sukkererter har en utrolig god og søt smak, og er ypperlig å spise rå. Sukkererter er særdeles gode å bruke i salater og wokretter, og kan også spises med skallet på. Ved varmebehandling må de behandles skånsomt, ettersom overdreven varme gjør at de mister konsistensen. Sukkererter er fantastiske på grillen, eller smørdampet med sjalottløk og friske urter.
Avlang, rund form. Mørkegrønt, mykt skall. Lyst fast, fruktkjøtt. Nøytral smak.
Squash er egentlig medlem av gresskarfamilien, men skiller seg ut ved at den høstes før den er moden. Utseendemessig ligner den på agurk, men har fastere fruktkjøtt og er større i størrelsen. Smaken i seg selv er ikke spesielt fremtredende, men tilberedt sammen med andre ingredienser tar squash til seg masse smak og aroma. Grønnsaken kan gjerne brukes rå, eller kokes og stekes. Squash brukes mye i indisk matlaging, og er en selvskreven komponent i fransk ratatouille.
Mørkegrønne sprø blader. Krøllete, kraftig tekstur. Hvit kjerne. Kraftig smak.
Svartkål er en utrolig velsmakende bladgrønnsak, og kan brukes på samme måte som spinat og grønnkål. Kålen er opprinnelig fra Toscana, men dyrkes også i store deler av Norge. Svartkål blir aller best ved kort varmebehandling, da gjerne smørdampet eller wokket. Den er også fin å bruke rå i salater og andre kaldretter. Den nøtteaktige smaken gjør svartkål til en selvskreven komponent i minestronesuppe, og er også god til gryter.
Lysegrønt, langt formet kålhode med sprø, løst knyttede blader. Mild smak.
Spisskålen er noe av det mest delikate og enkleste av sommermat, og like god alene som den er som tilbehør. Spisskålen kjennetegnes av sin karakteristiske form, og den milde smaken minner noe om sommerkål. De lysegrønne bladene er sprø og saftige, og kan derfor spises rå. Spisskålen er imidlertid på sitt beste når den smørdampes, og passer godt med alle slags fisk- og kjøttretter.
Grønne, saftige blader av ulik form og tekstur. Mild og aromatisk smak.
Spinaten anses som en skikkelig supergrønnsak, og er både næringsrik og god på smak. Spinat er opprinnelig fra Asia, men har vært dyrket i Europa i over tusen år. Spinaten kjennetegnes av en mild, aromatisk smak, og herlig grønn farge. Bladgrønnsaken er fin å bruke som den er, men kan også dampes og stekes. Det er imidlertid viktig at spinaten ikke varmes mer enn en gang, da varme gir spinat et forhøyet nivå av nitrat som i store doser kan gi ugunstige stoffer i kroppen.
Små, avlange fedd omgitt av rødbrunt eller gult skall. Aromatisk. Kraftig smak av løk.
Sjalottløken er en særdeles anvendelig løktype, og er mindre syrlig og bitter enn vanlig kepaløk. Sjalottløken er best å bruke varmebehandlet, og kan både kokes, smørdampes, wokkes eller stekes. Sjalottløken anses av mange til å være den mest delikate av løkene, og er derfor å foretrekke blant kokker til bruk i sauser og puréer. Sjalottløk har også utrolig god holdbarhet, og norske sjalottløk er mulig å få tak i store deler av året.
Lysebrun, knudret rotknoll. Sprøtt og hvitt fruktkjøtt. Aromatisk og skarp, søtlig smak.
I klassisk norsk mat som frikassé og gryter er sellerirot fast inventar. Lenge har selleriroten vært en essensiell del av norsk husmannskost, og er perfekt å bruke i puréer, supper og annet tilbehør. Selleriroten har også utrolig god holdbarhet, og det er mulig å få norsk sellerirot nesten hele året. Når man skreller sellerirot ender man opp med en del avskjær, men dette kan fint brukes til koking av kraft dersom man skyller vekk rester av jord først.
Stort, grønnfarget kålhode med krusete blader. Sprø konsistens. Mild smak.
Savoykål er en allsidig og mild grønnsak som har sin opprinnelse fra Savoie i Frankrike. Kålsorten er utmerket å smørdampe eller steke, og har en mild smak og sprø konsistens. Den grønne fargen gjør den meget dekorativ i matlaging, og den milde smaken vil bli kraftigere ved steking og annen varmebehandling. Savoykål er også ypperlig til råkost.
Storfallen med stilkevekst. Saftig og aromatisk. Mild smak.
Salatløk er, som navnet hinter, svært velegnet i salatretter. Løksorten er mild på smak, men har mye kortere holdbarhet enn vanlig rød og hvit kepaløk. Ettersom salatløk også inneholder en del vann er den mindre egnet til steking, men svært god til andre retter der det brukes rå løk.
Stort kålhode med tett knyttede, glatte blader. Rødlilla farge med hvit stilk. Mild smak.
Rødkålen er en av de eldste grønnsakene, og kom til Norge allerede i vikingtiden. De fleste anser nok rødkålen som det faste tilbehøret til juleribba, men den har også andre bruksområder. Rødkål kan brukes på lik måte som annen kål, og er flott å bruke i salater og supper. Rødkålen kan med fordel smørdampes, kokes, stekes og syltes, og den karakteristiske røde fargen er et fint element på tallerkenen.
Grønne, smale flikete blader. Kraftig smak med hint av pepper. Aromatisk.
Selv om mange anser Ruccola som en type salat, er det egentlig en type kål av italiensk opprinnelse. Ruccola er herlig å bruke dersom du vil gi salaten litt ekstra smak. Ruccola kan spises som den er, eller tilsettes i wok. Ruccola er også fin å bruke som topping på lunsjretter eller i salater.
Tette, faste hoder av jevn størrelse. Frisk, grønn bladfarge. Karakteristisk og nøtteaktig smak.
Det er få grønnsaker som er så velegnet til vilt og kalkun som rosenkål. Veldig mange forbinder dessverre denne grønnsaken med dårlig tilberedte måltid, da veldig mange overkoker den i stedet for å dampe. Ved damping beholder rosenkålen smak og farge, og med smørdamping blir resultatet enda mer smakfullt. Det er også godt mulig å bruke rosenkål rå i salater og kalde retter.
Kålvekst med faste, grønne, tette buketter. Friske og sprø blader. Mild smak.
Ved første øyekast kan Romanesco minne noe om blomkål og brokkoli, ettersom den er en krysning av de to. Romanesco regnes av mange som den mest estetiske av kålvekstene, da den av utseende er usedvanlig flott. Egenskapene er de samme som til blomkål og brokkoli, og romanesco kan med fordel stekes hel i ovn med urter og salt. Ettersom romanesco kan miste farge ved overkoking, er det viktig at bukettene er av lik størrelse.
Stort, avlangt salathode med kraftige nerver. Grønn til lys gule blader. Saftig og sprø med en kraftig og noe bitter smak.
En av de mange herlige typene salat som dyrkes i Norge, og ikke minst hovedkomponenten i klassisk Cæsarsalat, er Romanosalat. Historien skal ha det til at keiser Augustus Cæsar fikk lagd en statue til æren for salatens helbredende evner etter å ha blitt frisk fra sykdom. Dog Romanosalaten mest sannsynlig ikke kan helbrede, er den en ypperlig grønnsak til matlaging. Romanosalaten har en noe kraftigere smak enn isbergsalat, men er ikke like sprø. Den er god å bruke sammen med andre salatsorter, og kan også kokes.
Jevnt formet med gulgrønn grunnfarge. Oransjerød dekkfarge. Middels sprøtt fruktkjøtt. Syrlig og sødmefull smak.
Det er stadig gjort forsøk på å dyrke nye eplesorter som kan takle det norske klimaet, og en av sortene som har klart seg best er Rubinola. Eplesorten er meget hardfør og kan dyrkes økologisk på Vestlandet, og har også de samme smakskvalitetene som den svært populære sorten Aroma. Rubinola er opprinnelig en tsjekkisk sort, men har i de siste årene blitt testet ut for dyrking flere steder i landet, og spås å bli en av de mer populære sortene i årene som kommer.
Rund eller avlang i formen. Rødt skall. Lyst, sprøtt kjøtt. Skarp og pepperaktig smak.
Reddik er en betegnelse på en rekke sorter rotgrønnsaker med ulik størrelse og farge, men her til lands er det sommerreddik som anvendes mest. Sommerreddik er rund og rødfarget, og kjennetegnes av en frisk og karakteristisk, pepperaktig smak. Reddik kan gjerne brukes i salater, eller stekes og brukes som tilbehør til fiskeretter. Vinterreddiker er en noe mindre anvendt sort, og er litt mer avlange i formen og lyserøde. De er imidlertid like gode å bruke i matlaging, og kan også syltes.
Opprett løkart med hule stengler. Kan bli over en halv meter høye. Mild og løkaktig smak
Pipeløk er en opprinnelig sibirsk løkart som i likhet med gressløk er en hul stilkevekst. Smaken er mildere enn løk, en skarpere enn gressløk. Blomstene på toppen av de lange skuddene kan ikke brukes til matlaging, men unge skudd uten topp kan brukes hele. Pipeløk er god å bruke i lettere retter som salat og suppe, og kan gjerne kombineres med asiatiske smaker som har rikelig med hvitløk og ingefær.
Sylinderformet løkvekst med store bladstilker. Sprø konsistens. Mild løksmak.
For de som ikke er så voldsomt begeistret for løksmak er purren en fantastisk råvare å ta i bruk. Purre er den mildeste av løkplantene, og er selvskrevent inventar i kraft og supper. Purreløken er en lang grønnsak, og de ulikt fargede delene har hvert sitt bruksområde. Den hvite delen ved roten er den møreste, og kan brukes rå. Den øverste grønne delen er derimot godt egnet som garnityr, eller i supper eller gryter. Ved varmebehandling får purreløken er mer sødmefull smak.
Oransje bær med glatt skall. Tynn bladmembran omfavner bæret når det er uåpnet. Sødmefull, syrlig smak med hint av ananas.
Physalis er opprinnelig fra Peru, men ble fraktet til resten av verden av spanske sjøfarere. Det sødmefulle bæret dyrkes nå i store deler av verden, og er spesielt populært å bruke til dessert. Den syrlige, søte smaken kan minne litt om ananas, og er godt å spise som det er. Det er også ypperlig å bruke physalis til sorbet, salat eller som garnityr for å gi tallerkenen litt farge.
Rot med hvitt skall og lysebrune striper. Sterk aroma og smak.
Persilleroten kan ved første øyekast muligens forvirre noe: rotgrønnsaken ligner på en pastinakk, smaker som en sellerirot, og er som navnet tilsier i slekt med persillen. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at persilleroten er en allsidig og veldig smakfull grønnsak. Bruk den fersk og revet i råkost, eller smørstekt som tilbehør til kjøtt. Gresset kan med fordel brukes i supper og gryteretter.
Lang, ujevn form med hvitt flekkete skall. Hvitt, fast kjøtt. Sterk pepperaktig aroma og smak.
Selv om pepperrot er nærmest en nødvendighet å regne i svensk og dansk matlaging, er den derimot ikke like anvendt her i Norge. Det er imidlertid blitt mer populært å bruke den i sauser, puréer og salater, og den norske pepperroten har en mye mer intens og kraftig smak enn den som importeres. I likhet med pastinakk må pepperroten skrelles før bruk. Pepperrot er en god grønnsak å bruke til smakstilsetning, og fungerer godt til kraftig kjøtt eller fiskeretter med ørret og laks.
Avlang, ujevn form med lyst skall. Hvitt fruktkjøtt med av og til seig stamme. Delikat og sødmefull smak.
Før poteten gjorde sitt inntog i det norske kjøkken var pastinakk den mest brukte stivelseskilden. Pastinakken er av utseende veldig lik gulrot og persillerot, men er gjerne litt større. På de aller største pastinakkene kan den indre delen av grønnsaken med fordel skjæres bort. Pastinakken må skrelles før bruk, men kan brukes både rå og varmebehandlet. Pastinakken er sødmefull og mild, og passer godt til råkost og som varmt tilbehør.
Grønn kålvekst som danner en bladrosett. Hvit stilk og grønne blader. Sprø stengler. Søt og mild smak av kål.
Pak choy, eller sellerikål og Paksoi som den også kalles, er en kålvekst som passer ypperlig til matlaging. I likhet med andre asiatiske kålsorter er den fantastisk å bruke i wok, og kan også smørdampes og stekes. Ved steking er det viktig å passe på at varmen ikke er for lav, da mister grønnsaken tekstur. Frisk pak choy er veldig sprø, og er derfor et godt valg i salater. På tross av at Pak Choy opprinner i land med noe annet klima, tåler bladgrønnsaken fint å vokse i Norge så lenge den skjermes for den verste kulda.
Oppbygd bladvis i tette lag, der de ytre lagene er tørket og innsiden mer saftig. Enten rød eller lys gul farge på skall. Skrap og kraftig aroma. Sødmefull og mildere smak ved varmebehandling.
Det finnes ingen mer selvskreven grønnsak på det norske kjøkken enn løk. Vanlig gul og rød løk, ofte kalt kepaløk, er ideelle å dyrkes i Norge da de tåler vinterkulden bedre enn andre medlemmer av løkfamilien. Løken brukes i nesten alle retter, og er like fin rå som stekt eller syltet. Ved steking bli den sterke aromaen noe mildere, og sødmen kommer frem. Rødløk er noe mindre kraftig på smak enn gul løk, og begge sorter dyrkes i Norge nesten året rundt.
Lilla eller lys grønn knoll med oppsvulmede stengler med bladfeste. Fast, hvitt fruktkjøtt med sprø konsistens. Mild og sødmefull smak.
Knutekålen er den mest sødmefulle av rotfruktene, og er ypperlig å bruke til råkost. Smaken minner litt om kålrot, men også likheter med nepe med sin milde smak. Knutekål kan med fordel brukes i gryter, men bør da tilsettes helt mot slutten så man ikke risikerer overkoking. Knutekålen som dyrkes i Norge kommer i to varianter, en lys grønn og en lilla.
Stort, ovalt kålhode. Krusete blad med hvite nerver og grønne blad. Sprø konsistens og mild smak.
Kinakål er en av kålsortene som er svært velegnet til varmebehandling, og kan også spises rå i salater og lignende. Opprinnelig er grønnsaken, slik navnet tilsier, fra Kina, men dyrkes også store deler av året i Norge. Kålbladene har en mild og sødmefull smak, og kan gjerne brukes i råkost og wok. Ved varmebehandling bør ikke kinakål kokes for mye, da blir den vassen og taper smak.
Knudrete og noe uregelmessig formet rotknoll. Sprøtt, hvitt eller lysegult fruktkjøtt. Nøtteaktig, søt smak.
Før potetens inntog i Norge var jordskokken en veldig utbredt grønnsak, og er en av grønnsakene omtalt i hagebruksboka som kom ut i 1694. Etter å ha blitt glemt bort en stund så er jordskokken nå igjen blitt et yndet innslag på menyen. Jordskokk fungerer fint som hovedfokus i retten, og den kan også akkompagnere det meste av kjøtt og fisk. Jordskokk er også et glimrende utgangspunkt for supper, og kan varmebehandles på de fleste vis. Dersom man skal spise jordskokk rå vil det lønne seg å dryppe litt sitronsaft over grønnsaken slik at den beholder den hvite fargen.
Avlangt, kompakt samling blader som omfavner en stengel. Sprø konsistens. Delikat og mild smak.
Hjertesalat er en liten romanosalat, og dens søte og smått bitre smak og sprø blader gjør den til et yndet valg på kjøkkenet. Populariteten kan lett forklares ved at hjertesalaten er veldig anvendelig, og brukes gjerne som den er eller kan legges på grillen. Bladene mister ikke like lett sprøheten selv etter å ha ligget en stund, og dens form gir også mulighet for å servere den med ulikt fyll.
Blekgule røtter med gulrotlignende form. Lillafargede blomster og lange blader. Mild og søt smak.
En av de mindre kjente grønnsakene her til lands er havreroten. Havrerot er opprinnelig fra middelhavslandene, men vokser nå vilt eller dyrkes over hele Europa. De blekgule røttene ligner noe på gulrot, og smaken har toner av østers, pastinakk og asparges. Det finnes også svart havrerot, kjent som skorsonnerot. Denne varianten er noe saftigere enn vanlig havrerot. Havreroten er utmerket å bruke i gratenger og stuinger, og kan også glaseres. Bladene er også spiselige, og de yngste skuddene har en sødmefull smak.
Robust bladkål med dyp grønn farge. Krusete, sprø blader. Kraftig kålsmak. Noe bitter.
Grønnkålen er en kålsort, og er kjent for å være proppfull av næringsstoffer og vitaminer. Smaken er god og kraftig, og grønnkål kan spises både rå og varmebehandlet. Dersom man ønsker å mildne den karakteristiske kålsmaken noe kan man fryses før bruk. Karbohydratene bli da omgjort til sukker og smaken blir mer sødmefull. Grønnkål kan også smørdampes, kokes, bakes eller stekes, og er ypperlig i stuinger og supper.
Lange stengler av frisk, grønn farge. Sterk aroma. Mild og løkaktig smak.
Gressløken er en herlig urt som løfter de fleste retter med kjøtt, fisk og grønnsaker. Smak og aroma minner om vanlig løk, og veksten er et ypperlig alternativ til retter man trenger smaksforsterkere. Til de fleste typer egg er den en selvskreven ingrediens. Gressløk taper smak ved varmebehandling, så vent med å tilsette den til rett før servering.
Store frukter med tykt, hardt skall i ulike farger. Skallet kan være knudrete, glatt eller rillete. Fast fruktkjøtt med gul eller oransje farge. Sødmefull smak ved varmebehandling.
Gresskar er en utrolig allsidig grønnsak, og er slettes ikke forbeholdt halloween-dekorasjoner. Under varmebehandling forandres fruktkjøttet på smak og aroma, og blir mildt og sødmefullt. Hvorvidt skallet kan spises eller ikke varierer noe utfra sort, men felles for alle matgresskar er at smaken blir aller best når grønnsaken bakes i ovn. Det er fullt mulig, og ikke minst smakfullt, å servere gresskar til både kjøtt og fisk, og kjernene kan tas vare på og brukes i bakst eller salater. Gresskarskallet er tykt og gjør at man gjerne kan lagre den i flere måneder.
Stor, hvit knoll med bladslirer. Sterk og aromatisk lukt. Mykt og saftig fruktkjøtt med smak av anis.
En av de mest smaksrike norske grønnsakene er fennikelen. Historisk sett var fennikelen en krydderplante i Asia og Middelshavsland, men etter hvert ble dens potensiale som grønnsak oppdaget. Fennikelen har en sterk, karakteristisk smak med toner av anis, og kan brukes både rå, stekt og kokt. Grønnsaken er en utmerket match med fisk og skalldyr, og kan også brukes til lam. De grønne skuddene som følger med fennikelen kan med fordel brukes på lik måte som dill.
Grønn stilkvekst med små tettvokste buketter. Karakteristisk smak med toner av anis og persille.
Dill er først og fremst en selvskreven kompanjong til gravet laks, men har et stort bruksområde i nordisk matlaging. Planten er ganske hardfør og tåler derfor fint det norske klimaet. Den liker imidlertid ikke lange reiser eller å lagres kjølig, så det er som oftest best å dyrke selv i kjøkkenhage. Dill er ypperlig til ferske reker eller saltbakte poteter, og kan gjerne brukes til lam.
Sammensatte stilker med blader og mørkegrønne blomsterknopper. Fast konsistens og jevn grønn farge. Mild smak som kan minne om asparges.
Brokkoli er en svært anvendelig grønnsak som er mye brukt i nordisk så vel som internasjonal matlaging. Den kan gjerne brukes både rå og varmebehandlet, men bør helst ikke overkoke. Brokkoli kalles også for aspargeskål, da den er en krysning av asparges og blomkål. Mange er av den oppfatning at kun brokkolitoppene er spiselige, men man kan med fordel bruke hele grønnsaken. Stilken omtales av flere kokker som den mest sødmefulle delen, så lenge man husker å skrelle den først.
Frisk grønn vekst med sterk aroma. Tynne rette stilker med små tettvokste blad.
Persille finnes i flere varianter, men her til lands er det oftest kruspersille som blir dyrket. Persillen er en elsket urt i det norske kjøkken, og mange forbinder veksten med den folkekjære TV-kokken Ingrid Espelid Hovig. Persille er en svært anvendelig urt, og kan brukes i de fleste matretter. Persille taper smak ved varmebehandling og er derfor best å tilsette rett før servering. Stilkene kan gjerne brukes til kraftkoking.
Flatrund, oval eller rund form. Dyp rødt, oransje, hvitt eller gult skall. Jevnt farget med vekstlag i kjøttet. Noe jordaktig, sødmefull smak.
De fleste kun har kjennskap til den klassiske syltede rødbeten, men det er slettes ikke alt denne rotgrønnsaken kan være. Beter kan være både gule, røde, hvite og polkafargede, og er et herlig fargerikt innslag på tallerkenen. Beter kan tilberedes på et utall måter, det være seg saltbaking, steking, sylting eller puré. Den sødmefulle og karakteristiske smaken egner seg fint alene, eller som en form for tilbehør.
Avlang eggeformet grønnsak med sort eller mørkt lilla skall. Svampaktig konsistens, med mykt fruktkjøtt. Mild smak.
I Europa var auberginen lenge ansett som en blomsterplante med kun estetisk bruksområde, og slettes ikke noe spiselig. Den har siden blitt en viktig grønnsak for det søreuropeiske kjøkken, og er spesielt mye brukt i tyrkisk matlaging. Hele grønnsaken er spiselig, men skinnet er noe bittert og kan med fordel skrelles helt eller delvis av før tilberedning. For å lykkes med auberginen bør den gjennomstekes helt, da seigt fruktkjøtt sjeldent er noe særlig. Det veier likevel opp med at den kan varmebehandles på et utall måter, og er utrolig smakfull og anvendelig.
Små grønne, kjøttfulle skolmer. Kraftig smak av belgfrukt.
Aspargesbønner kjennetegnes av den kraftige smaken av belgfrukt, og er en super grønnsak å anvende i salater og som tilbehør. Grønnsaken trenger ikke lang tilberedning og mange ingredienser for å gi et godt resultat, man kommer langt med en varm panne med litt olje og hvitløk. Aspargesbønner kan kokes, smørdampes eller tilsettes gryter, og er spesielt gode til kjøtt- og fiskeretter.
Rett i form. Fast konsistens. Sprø, saftig stilk med tette topper. Grønn eller hvit farge. Nøtteaktig, lett bitter smak.
En av kokkenes favorittgrønnsaker er utvilsom norsk asparges. Asparges kommer i utgangspunktet i to varianter, grønn og hvit. Forskjellen er at den grønne aspargesen vokser og høstes over bakken, mens den hvite vokser og høstes under bakken. Mangelen på klorofyll gjør da aspargesen hvit. Asparges har en særegen, nøtteaktig smak som ikke behøver mange ingredienser for å skinne på tallerkenen, og kan kokes, dampes, wokkes, grilles og stekes.
Fast, rund frukt. Saftig fruktkjøtt som omslutter en hard kjerne. Oransje eller mørk gult loddent skall. Sødmefull og svak syrlig smak.
En av de eldste fruktene vi kjenner til er aprikos. Den runde, sødmefulle frukten kommer opprinnelig fra Kina, og tilhøre botanisk plommefamilien. Frukten er aromatisk og svakt syrlig. Aprikos spises best som den er når den er moden, men kan også anvendes til gryter og ostefat, eller i desserter og likør.
Jevnt, grønt kålhode med frisk grønnfarge. Mild og sødmefull smak.
Sommerkålen er en særdeles velsmakende og sprø grønnsak! Denne populære smaksbomben har en søt og mild aroma når den er ubehandlet, og ved koking forsterkes smaken. Sommerkål er rik på ulike plantestoffer som isotiocyanater, som er årsaken til den gode smaken. Den er også full av vitaminer og næringsstoffer, og er svært anvendelig.
Tykke, grønne blad. Sprø. Mild og søt smak.
Crispisalaten, populært kalt Vestfoldsalat, er en av grønnsakene som dyrkes på Vestlandet og er tilgjengelig hele året. Den kjennetegnes av sin milde og søte smak, og dens sprøe og tykke blader. Salaten er en krysning av isberg- og friséesalat. Crispisalaten er velegnet til salatretter da den er meget robust og holder seg sprø selv om den er blandet med dressinger og sauser
Jevnt og tett knyttet kålhode med sprø blader. Lys grønn farge.
Hodekålen er en tradisjonstung grønnsak i det norske kjøkken, og en av hovedingrediensene i nasjonalretten fårikål. Den hardhause grønnsaken tåler det norske klimaet godt, og takket være det tynne vokslaget på bladene egner den seg til langtidslagring. Hodekål, også kalt hvitkål, er veldig anvendelig i matlaging, og kan både kokes, smørdampes, stekes, syltes, og så klart også brukes som den er.
Fast og sprøtt blomkålhode, med hvite sammenvokste buketter. Grønne, sprø blader. Egner seg til lagring i omgivelser med høy luftfuktighet, lav temperatur og lite lufttrekk.
Blomkålen har blitt dyrket i Norge i flere hundre år, og er en gjenganger i det tradisjonelle norske kjøkken. Navnet kommer av at blomkålen består av sammenvokste blomsterbuketter, og betyr rett og slett blomstrende kål. Denne lekkerbiskenen kan brukes til så mangt, og kan spises rå like vel som den kan stekes, kokes, grilles og friteres.
Saftspent, sammenhengende hode, med sprø grønne blader som gradvis blir fargeløse inn mot kjernen. Mild og nøytral smak.
Isbergsalaten er en elsket grønnsak som passer ypperlig med det meste. Med en saftig og mild smak, og sprø blader, er det lett å forstå hvorfor dette er verdens mest brukte salat. Isbergsalat er en tilbehørsfavoritt, og kan holde i flere uker dersom den lagres kjølig.
Gult, tynt skall. Ovale knoller. Lys gul innvendig. Nøytral smak.
Denne tidligpoteten har sine røtter i Holland, men trives også i det norske landskap. Berber har en god, nøytral smak, og den runde fasong og næringsrike skall gjør den velegnet til mattallerkenen. Denne potettypen kan brukes til steking og gratinering, og er et godt valg til de fleste retter.
Rødt skall med lys gult kjøtt. Runde knoller med dype grohull. Middels melen koketype.
Juno er en av de tidligste potetsortene som dyrkes på vestlandet, og kan gjenkjennes ved sitt røde skall med dype grohull. Denne potettypen er en fin kilde til næringsstoffer og vitaminer, og kan fint kokes. Skallet er dog lett offer for misfarging etter vasking og lagring, og derfor er juno omsatt mest som ferskpotet.
Gult, tynt skall. Lyst gult kjøtt. Rundovale knoller, grunne grohull.
Solistpoteten er en av potetene som høstes tidlig i Norge, og selges hovedsakelig i juni og juli. Denne poteten finnes både i store og små utgaver, og er en kokefast potet. Solist, opprinnelig en tysk sort, er en av de nyere potetsortene i Norge, og har et veldig næringsrikt skall. Denne potetsorten kan gjerne saltkokes eller ovnstekes, og er meget anvendelig.
Lys rødt skall. Lys gult kjøtt. Relativt stor i størrelsen, men rund eller oval form. Middels melen.
Denne nypotetsorten regnes som en av Norges viktigste, og er lett å koke. Den har lyst rødt skall med lyst gult kjøtt, og er av god matkvalitet. I likhet med poteter flest er den svært næringsrik, og er gunstig for fordøyelsen.
Røde bær. Tørre utenpå, saftig inni. Fargen varierer fra lysere rød til mørk rød avhengig av hvilken type det er. Svært kort holdbarhet, og ømtålelige for all type behandling.
Dette søte, friske bæret er rik på fiber, og en fin kilde til vitaminer. I tillegg smaker de jo aldeles fantastisk! Bringebær skilles her i Norge inn i to typer: hagebringebær og villbringebær. Hagebringebær er det som selges i butikker, og er større enn villbringebær. Villbringebær har derimot en sterkere aroma. Det er mest vanlig å ha røde bringebær i Norge, men det finnes også varianter av disse som er sorte, gule, oransje og hvite.
Tørre, friske, hele røde bær. Jevn rød farge med stilk og begerblad.
Jordbærene blir av mange sett på som det endelige tegn på norsk sommer. Det vitaminrike bæret kommer i flere varianter, og er meget anvendelig til bruk i desserter og bakst. Jordbær har i tillegg til den gode, søte smaken en velduftende aroma. Forunderlig nok er jordbæret egentlig en oppsvulmet blomsterbunn med små frø som egentlig botanisk sett er nøtter. De mest brukte sortene jordbær i Norge er Korona, Sonata, Florence, Polka og Frida.
Gult skall. Lyst gult kjøtt. Ovale knoller og grunne grohull. Kokefast.
Denne tidligpoteten er opprinnelig fra Nederland, og er en av de nyere sortene som dyrkes i Norge. Disse kommer i både store og små størrelser, hvorav små poteter egner seg godt til salat eller ovnssteking, og de store passer til koking eller å bake i ovn. Skallet er tynt og veldig næringsrikt, og kan fint spises.
Rødt skall. Lysegult kjøtt. Langovale knoller med grunne øyne. Kokefast.
Asterix er en kokefast potetsort som kan brukes til stort sett alt, utenom i potetstappe. Skallet er næringsrikt og kan fint spises, men Asterix er meget lett å skrelle. Denne matpoteten har god holdbarhet, og er tilgjengelig store deler av året.
Tørre, friske, hele røde bær. Jevn rød farge med stilk og begerblad.
Det sies at den gode smaken i norske jordbær skyldes landets klima om sommeren. Kjølige netter og lange, lyse somre bidrar til den gode sødmen i bærene, og bergdalsjordbær er intet unntak. De flotte bærene som dyrkes i høyden er kjent for sin intense aroma, og er en favoritt hos nordmenn.
Mørk farge på skall. Tørre, faste, runde bær. Bærkjøtt enten blått eller hvitt ettersom fra skog eller hage. Kort holdbarhet.
En av de beste viltvoksende bærene vi har, og kanskje også landets mest populære, er blåbær. Proppfull av antioksidanter og vitaminer. Mest omsatt i varehandelen er blåbær fra busker på gårder, og sammenlignet med skogsblåbær er disse noe større i størrelsen, og har en mildere aroma. Den karakteristiske blåfargen er også begrenset til skinnet, så man ikke får blå munn av å spise hageblåbær. I tillegg til å smake helt nydelig, er blåbær en god, næringsrik råvare som kan brukes i så mangt.
Fast skall. Kommer i ulike former, både lange og spisse, samt korte og butte. Kan fås både avkuttet eller med gresset på. Holdbarhet er avhengig av luftfuktighet.
Denne allsidige rotgrønnsaken er sødmefull og sprø, og rik på både kostfiber og betakaroten. Gulrot kan brukes både rå, kokt, bakt, syltet eller i moser og stuinger. Spesielt til fiskeretter anses gulroten å være et komplimenterende tilskudd. I tillegg til den mest tradisjonelle oransje varianten kommer denne flotte grønnsaken i andre farger som sort, lilla, gul og hvit. Gulroten kan fint lagres, og derfor er det mulig å få tak i norsk gulrot store deler av året.
Tung, fast konsistens. Størrelsen kan variere fra rett under 1kg til større knoller på 3-4kg. Mild smak.
Kålrot har vært dyrket i Norge siden midten av 1600-tallet, og er på grunn av sitt høye innhold av C-vitaminer kjent som «Nordens appelsin». Selv om navnet tilsier at det er en variant av kål, så er det her knollen som spises og ikke bladene. Kålrot er allsidig, og kan kokes, brukes i råkost og salater, og er utmerket til bruk i stappe. Spesielt til vestlandets ubestridte julevinner pinnekjøtt er kålroten et must!
Svak hjerteform med hulrom for stilken. Oftest dyp rød farge. Fast skall. Sødmefull smak.
Morellen er en steinfrukt med utspring fra plommeslekten. Ellers i verden omtales moreller og kirsebær om hverandre, men her i Norge skilles det mellom søtkirsebær (moreller) og surkirsebær (kirsebær). Nordmenns store sommerfavoritt er en smakfull kilde til kostfiber, og har en sødmefull smak. Moreller kan også fås i andre farger enn rød, der steinen er noe større størrelse hos lyse moreller enn hos mørke. Den naturlige måten å kvitte seg med steinen fra denne frukten har resultert i en egen NM-gren: morellsteinspytting.
Små røde bær på stilker. Velfarget, tørt skall. Syrlig og sødmefull smak. Bedre holdbarhet enn andre bærsorter, og egner seg til frysing dersom de skal oppbevares over tid.
Rips, opprinnelig viltvoksende, har i Norge blitt et veldig hardført bær. Det søte og syrlige bæret inneholder stoff som gjør det velegnet til gelé og sylting, men er også godt å spise slik som det er. Rips brukes også mye som pynt til kaker og lignende. Selv om man som oftest er kjent med rips som et hagebær i flere norske husstander, er det også en liten kommersiell produksjon her på Vestlandet. Ripsbærene finnes i flere farger slik som hvit og gul, men de røde er den mest brukte varianten.
Velutviklet, rund eller avlang og jevn størrelse. Kan være grønne, gule, røde eller purpurfargede. Syrlig og sødmefull smak. God holdbarhet, men bør fryses dersom de skal oppbevares over tid.
Disse næringsrike bærene har en syrlig og sødmefull smak, og kommer i flere varianter. Stikkelsbær kan ha forskjellig farge og utseende etter hvilken type det er, og er en gjenganger i villahager rundt om i landet. Stikkelsbæret kan spises naturell, og kan gjerne brukes til gelé, safting og sylting. Det er også mulig å bruke det syrlige bæret som garnityr til kjøtt- og fiskeretter.
Gulhvit og oval i formen. Lyst kjøtt. Mild smak.
Denne potetsorten er kun dyrket på vestlandet, og er en lokal variant som er områdebundet i Bergsdalen for mange generasjoner. Poteten vokser høyt over havet der dagene er lange og lyse, og har dermed fått en lengre vekstsesong og en særegen smak.
Gull bunnfarge med rødfarge på solsiden. Lysgult fruktkjøtt. Sprø og sødmefull. Eplemosten passer godt til kjøtt- og fiskeretter. Best smak når temperert.
En av de viktigste eplesortene i Norge er uten tvil Aroma. Med fast, friskt fruktkjøtt og en herlig sødme er den en favoritt å bruke i matlaging. Aroma egner seg godt til varmebehandling, og kan gjerne grilles. Som navnet hentyder, er denne eplesorten veldig aromatisk og er fantastisk å bruke til juice.
Rødfarget skall. Hvitt fruktkjøtt. Syrlig og aromatisk smak. Best smak når temperert. Egner seg godt å drikke til desserter og kaker.
En av de nyere eplesortene som har etablert seg i norske marker er Discovery. Disse eplene er av middels stor størrelse, runde i formen og har en syrlig og aromatisk smak. Fruktkjøttet er herlig sprøtt, og med et veldig næringsrikt skall. Discovery er godt egnet som ingrediens i salater, eller som juice og mos.
Storfalne, runde med litt kantete form rundt blomsterenden. Gult skall med røde kinn. Skallet «svetter» og virker fett dersom man tar på det. Gult fruktkjøtt. Best smak når temperert. Eplemosten egner seg godt til kjøtt og fisk.
Gravenstein-treet ble plantet i Hardanger allerede i 1792, og har i over 200 år vært en svært populær eplesort i Norge. Denne eplesorten er svært saftig, og har en fin, syrlig aroma. Gravenstein regnes som et godt matlagingseple, og passer ypperlig til bakverk.
Rødt skall. Fast fruktkjøtt. Søt og aromatisk smak. Begrenset holdbarhet. Best smak når temperert,
Julyred høstes tidlig, og kjennetegnes av dens søte og aromatiske smak. Eplesorten har i løpet av det siste århundret blitt veldig populær her til lands, og anbefales å spises med en gang om høsten da holdbarheten er mye kortere enn for andre eplevarianter.
Rødt skall. Middels fast fruktkjøtt. Syrlig og søt smak. Best smak når temperert.
Denne mørkerøde eplesorten er kjent for å ha en god balanse mellom sødme og syre, og er derfor ansett som velegnet til matlaging. Fruktkjøttet er middels fast og saftig, og skallet er meget næringsrikt.
Middels stor og oval eller eggeformet form. Rødt dekket skall. Middels fast, kremgult fruktkjøtt. Syrlig smak. God holdbarhet. Best smak når temperert.
Summerred er en av de nyere eplesortene som dyrkes i Norge, og har i løpet av sin relativt korte fartstid rukket å bli veldig populær. Summerred-epler er middels store i formen, og har en syrlig og frisk smak. Denne varianten anses for å være veldig allsidig, og kan brukes til det meste innen matlaging.
Avlang i formen. Teglsteinrødt skall. Fruktkjøttet varierer fra grønnhvitt til gulhvitt. Mild, karakteristisk smak. Har ofte en utvekst ved stilkfestet. Svært fast. Best smak når temperert.
Åkerø kjennetegnes av sitt noe lysere skall, og har en mild og aromatisk smak. Den er av svensk opprinnelse, og dyrkes hovedsakelig på Østlandet, med noe produksjon på Vestlandet. Denne eplesorten skiller seg litt fra de andre med sin karakteristikk, og er derfor veldig ettertraktet på tross av sin korte sesong. Det er nettopp derfor den har blitt omtalt av mange som eplenes «Rolls Royce»!
Middels stort eple. Rundt eller kjegleformet. Gulgrønn til gul grunnfarge med røde striper og rød solside. Gulhvitt kjøtt. Middels fast. Syrlig og aromatisk. Best smak når temperert.
Denne eplesorten har fått sitt navn etter den skotske gartneren James Grieve. Det var i 1890 på en planteskole der Grieve var ansatt, at denne typen først ble introdusert. Noen tiår senere kom eplesorten til Skandinavia, og har vært en populær variant å dyrke siden. Eplet har en spesiell aroma og syrlig smak, og er mye brukt til eplemost.
Middels stort eple med regelmessig rund form. Gul grunnfarge med oransjerød og stripete dekkfarge på skallet. Noe ruglete skall. Lysegult og middels fast fruktkjøtt. Saftig og søt smak, med syrlige og aromatiske undertoner. Kan lagres. Best smak når temperert.
Elstar er av hollandsk opprinnelse, og er et eple med gul og rød partier i skallet. Det myke eplekjøttet er sødmefullt og svært aromatisk, og har lenge vært en av de mest dyrkede eplesortene i Europa. Her til lands finnes den for det meste i småskala, og kan grunnet sin gode lagringsevne nytes til langt utpå nyåret.
Store epler med uregelmessig form, og kan ofte være flatrunde. Glatt, glansfullt og voksaktig skall med grønn til gul grunnfarge. Rødlig solside. Lyst gult kjøtt med grønnaktige striper langs skallet. Veldig syrlig smak. Best smak når temperert.
Bramley Seedling er opprinnelig en engelsk sort, og i motsetning til de fleste eplesorter anbefales ikke denne til å spises som den er. Eplet har en meget syrlig aroma, og er derfor regnet som et matlagingseple. Bramley Seedling har god lagringskvalitet, og er meget rik på C-vitaminer.
Middels stor størrelse. Gulgrønn grunnfarge og mørk rød dekkfarge. Lyst fruktkjøtt. Frisk og syrlig smak. Aromatisk frukt. Best smak når temperert. Brukes mest som bordfrukt grunnet kort holdbarhet.
Vista Bella er en amerikansk epletype som er en av de nyere sortene i Norge. Denne sorten er krevende å dyrke, men gir meget gode resultater dersom man legger i litt hardt arbeid. Denne varianten har begrenset holdbarhet, men høstes tidlig i forhold til de fleste eplesorter. Vista Bella har friskt og aromatisk fruktkjøtt, og er veldig saftig!
Middels stor størrelse. Gull grunnfarge med rød dekkfarge. Gulhvitt, grovt fruktkjøtt. Mild aroma. Lett syrlig smak. Best smak når temperert. Eplemosten passer godt til småretter og lettere mat.
Karen Schneider er en mørkerød variant av den gamle eplesorten Ingrid Marie, og har vært dyrket i Norge siden 1956. Denne epletypen har god holdbarhet og kan ligge ute i romtemperatur i lang tid. God og sødmefull smak, med en syrlig ettersmak. Så fremt frukten er ordentlig moden kan den med fordel brukes til eplemost, da den innehar mye av den gode smaken som Ingrid Marie-eplet.
Fra middels til stor størrelse på frukt. Gulgrønn grunnfarge med tidvis rød dekkfarge. Gulhvitt fruktkjøtt. God og rik smak. Best smak når temperert.
Idunn er en av de norske eplesortene, og stammer fra foreldresortene Katja og Buckley Giant. Denne eplesorten har meget god smakskvalitet, og er oppkalt etter den norrøne kjærlighetsgudinnen. Idunns epler var æsenes mest dyrebare skatt, og kunne gi evig ungdom. Selv om Idunn-eplet dessverre ikke kan gi sistnevnte, har det i hvert fall en utrolig god smak!
Storfalne, runde med litt kantete form rundt blomsterenden. Rødt skall med gult og saftig fruktkjøtt. Skallet på Gravenstein kjennes «fett» ved når man tar på skallet. Syrlig aroma. Best smak når temperert.
Gravenstein-treet ble plantet i Hardanger allerede i 1792, og har i over 200 år vært en svært populær eplesort i Norge. Rød Gravenstein er en vanlig variant av denne, og har like egenskaper og smak som vanlig Gravenstein. Denne eplesorten er svært saftig, og har en fin, syrlig aroma. Gravenstein regnes som et godt mateple, og passer ypperlig til bakverk.
Middels stor frukt, noe flattrykt fasong. Mørk dekkfarge. Fast og sprøtt fruktkjøtt. Syrlig og frisk smak. Best smak når temperert.
Kronprins, også kjent som Rød Prins, er et høsteple med utbredelse i Hardanger. Denne sorten er en av få som gir spiselige frukter selv om sommeren har vært kald, og er rimelig hardfør.
Middels stor frukt. Regelmessig form. Gul eller grønnhvit grunnfarge med rød dekkfarge på cirka halve eplet. Sprøtt og saftig fruktkjøtt. Søt og god aroma. Best smak når temperert.
Sunrise er en av de nyere eplesortene i Norge, og er en krysning av de tre sortene McIntosh, Golden Delicious og en ukjent type. Sunrise kom til Norge i 1990, og har siden blitt brukt mye i eplemostproduksjon. Det sprøe, smakfulle eplet er godt å spise alene, og kan brukes til matlaging.
Middels stor til stor frukt med jevn og rund fasong. Grågrønn til gul grunnfarge med brunrød dekkfarge på solsiden. Grønngult og sprøtt fruktkjøtt. Saftig og sødmefullt, med en god syrlig smak. God som bordfrukt.
Lord Lambourne er en tradisjonsrik engelsk sort som ble introdusert i Norge rundt 1925, men plantes ikke så mye lengre. Denne varianten ble mye brukt i desserter og bakst, og ble fort populær grunnet stor avling og sin syrlige og sødmefulle smak.
Middels stor til svært stor frukt. Avrundet kjegleform, med litt flattrykt fasong. Grønngul til gul grunnfarge med svak orangerød solside. Grønnhvitt til gulhvitt mørt fruktkjøtt. Søt og syrlig smak med en spesiell aroma.
Signe Tillisch er opprinnelig en dansk sort, og ble oppkalt etter kammerherre Tillishs datter i 1866. Sorten ble plantet i Norge rundt 1880, og blir mest dyrket rundt kyststrøk. Det møre og saftige eplekjøttet har en søt, svakt syrlig smak, og en karakteristisk og god aroma.
Middels stor til stor frukt. Rundt kjegleform som er flat i begge ender. Grønngul grunnfagre med rød, marmorert solside. Hvitt, middels fast fruktkjøtt. Mild vinsyrlig smak. Best smak når temperert.
Leiknes-eplet ble spredd rundt 1900-årsskiftet ved navnet Venus, men fikk senere navnet den bærer i dag. Sorten ble mye plantet rundt i Hordaland da den var svært nedbørsdyktig, men ble etter hvert mindre attraktiv å dyrke. I dag er Leiknes mest å finne i Hardanger.
Middels stor frukt. Jevn form. Grønn grunnfarge med rødlige flekker. Matt skall med noe rynkete trekk. Gulhvitt, fast fruktkjøtt. Svak sødmefull og vinaktig smak.
Ribston fikk sitt navn etter det engelske godset Ribston Hall i Yorkshire. Godseieren plantet tre frø fra Frankrike hvorav to ikke spirte, mens det siste ble til Ribston-epletreet som sto helt til 1928! Eplene anses som vinterepler, og kan regnes som holdbare helt frem til april. På tross av sitt noe uheldige utseende regnes Ribston-eplet som en diamant av norske varianter, og brukes gjerne i eplemost.
Middels stor frukt. Jevn form. Grønn grunnfarge med rødlige striper. Bittersøt aroma med mild smak av tannin.
Ellis Bitter er et opprinnelig engelsk sidereple som brukes til siderproduksjon på Vestlandet. Eplet er en av flere engelske sorter som ble importert sent på nittitallet, og har en bitterhet som gir sideren en god og langvarig kraftig smak. Disse epletypene gir samme effekt i sider som tanniner i vin og humle i øl, og kan også brukes til eplebrennevin.
Middels til stor frukt. Noe lang i formen. Gulhvitt, fast fruktkjøtt. Søt og lett syrlig smak.
Flaskeeple er opprinnelig en tysk eplesort som har blitt navngitt av sin avlange, flaskelignende form. Det er uvisst når eksakt denne sorten kom til Norge, men en vet at den var å finne hos en planteskole i Lier så tidlig som i 1822. Nå til dags blir den plantet i ganske liten skala, og er mest å finne i privathager.
Middels stor frukt. Jevn form. Grønn grunnfarge med rødlige striper. Bittersøt, fyldig aroma med syrlig smak.
Broxwood Foxwhelp er et opprinnelig engelsk sidereple som brukes til siderproduksjon på Vestlandet. Eplet er en av flere engelske sorter som ble importert sent på nittitallet, og har en bitterhet som gir sideren en god og langvarig kraftig smak. Disse epletypene gir samme effekt i sider som tannin i vin og humle i øl, og kan også brukes til eplebrennevin.
Liten, rund frukt. Lysgul grunnfarge med røde striper som dekker hele eplet. Bittersøt smak.
Somerset Redstreak er en engelsk eplesort som brukes i sider, og er et tanninrikt eple som gir sideren mild smak og sødme. Den er ofte brukt i kombinasjon med andre sidersorter for å få et rikere og mer komplekst smaksbilde.
Middels stor til stor frukt. Grønn til hvitgul grunnfarge, og får ved mye sol en rød dekkfarge. Hvitt til lysegult fruktkjøtt. Frisk og noe spesiell smak, med god syre.
Den kanadiske eplesorten Quinte kom til Norge i 1956, og har vært mye plantet som tidligsort i landet siden da. Quinte-eplet kjennetegnes av store, eggeformede epler uten kanter, og har en frisk og syrlig smak. Epletypen kan brukes naturell, eller anvendes i eplemost i kombinasjon med andre sorter.
Middels stor frukt. Grønn grunnfarge med rødlig solskinn. Gulhvitt, mørt og saftig fruktkjøtt. Sødmefull og syrlig smak. Best smak når temperert.
Kaupanger er en norsk sort som stammer fra Vestlandet, med noe uenighet om hvorvidt epletrærne kommer fra Sogn eller Hardanger. Denne varianten har en søt og syrlig smak, og har en svært god aroma. Kaupanger kalles ofte for «skåleple» ettersom det ofte har en bred skålformet grop i bunnen av eplet.
Middels stor frukt med flatrund, regelmessig fasong. Rød til mørkerød dekkfarge med punkter omgitt av lyse flekker over en stor del av frukten. Svakt fettet skall. Gulhvitt kjøtt med grove trekk. Svak syrlig smak og mild aroma.
Denne sorten er opprinnelig fra Danmark, men har blitt et av vårt lands mest populære epletyper siden dens introduksjon i Norge i 1935. Ingrid Marie-eplet kjennetegnes av noe syrlig smak, og har en mild aroma.
Middels stor frukt. Flatrund fasong. Grønn grunnfarge med rød dekkfarge. Gulhvitt kjøtt. Krydret og særegen smak.
En av de eldre populære sortene med utbredelse i Hardanger er Håkonseple. Denne varianten fikk navnet sitt på småbruket Sjøtun i Jondal rundt 1905, og er oppkalt etter den nyankomne kongen. Det første treet spirte visstnok i en tresko etter noen frø som kom fra en sjøferd. Håkonseple er en litt særegen, krydret smak, og ble mye brukt til juletider opp gjennom årene.
Middels stor frukt med kjegleformet fasong. Grønngul til hvitgul grunnfarge med rødlig marmorering. Tynt, noe fettete skall med sterk aroma. Hvitt og sprøtt kjøtt, med en søt og noe syrlig smak.
Filippa er av dansk opprinnelse, og kjennetegnes av sin syrlige og særpregede smak og aroma. Filippa ble raskt spredd rundt i Norge, og kan fremdeles den dag i dag finnes i forskjellige fruktdistrikter og villahager.
Middels stor til store frukter. Flatrund fasong. Gulgrønn grunnfarge med mørkerød dekkfarge over store deler av frukten. Hvitt fruktkjøtt, med saftig og mild smak.
Lobo er en kanadisk eplesort som også er å finne på Vestlandet. Denne aromatiske varianten kom til Norge rundt 1930-tallet, og er ennå å finne rundt om i landet. Lobo-eplene brukes mest som bordfrukt, og har en milde og aromatisk trekk.